Kommentar

Jeg kommer aldri til å forstå

Ti år etter 22. juli skammer jeg meg likevel for at jeg ikke har forsøkt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Dere kommer aldri til å forstå», sier karakteren Kaja i åpningsscenen av Erik Poppes film «Utøya 22. juli», før vi følger henne gjennom helvete på jord på flukt fra gjerningsmannen. Vi som ikke var på Utøya må være ydmyke for at det hun sier er sant. Vi kommer aldri til å forstå hvordan det var å være der den dagen.

Jeg var 18 år 22. juli 2011. Det var min generasjon som ble skutt på. Min generasjon som ble drept. Jeg identifiserte meg med ofrene. Tenkte mye på at det kunne ha vært meg. At det kunne ha vært vennene mine. Jeg studerte bildene i avisa av alle de drepte tenåringene. Lærte meg navnene deres. Tenkte på dem, og at livene deres var slutt da jeg la meg i senga om kvelden. Jeg gråt. Jeg følte at jeg deltok i den nasjonale sorgen. Jeg følte at jeg engasjerte meg, at jeg brydde meg, at jeg gjorde nok.

Dem som overlevde

Jeg har tenkt mye på dem som døde. Men lite på dem som overlevde. På et plan skjønte jeg hva som hadde skjedd. En høyreekstrem terrorist hadde tatt seg ut på en øy hvor det foregikk en politisk sommerleir for ungdom. Der hadde han skutt og drept 69 mennesker, og skadet 33. Dette var en grusom handling. Men jeg har ikke tatt innover meg hva handlingen har betydd for de som ble direkte berørt.

Jeg skammer meg over å si det, men jeg ble overrasket da jeg tidligere i år leste at det var 564 personer på Utøya da terroristen ankom. Jeg ante ikke at det var så mange. Det er informasjon jeg har fortrengt. Jeg har aldri i disse ti årene forsøkt å sette meg inn i hvordan det var for de 495 overlevende å oppleve terrorangrepet på kloss hold. Hvordan det var å kjempe for livet. Hvordan det var å høre skudd etter skudd etter skudd. Hvordan det var å komme hjem etterpå. Tomheten.

Terroren er ikke abstrakt. Den er levd liv. Det kommer jeg aldri til å klare å forstå fullt ut.

—  Elisabeth Bergskaug

Hadde aldri forstått

For noen dager siden foreslo en venninne at vi skulle se Erik Poppes Utøya-film. Min spontane reaksjon var: «Må vi det? Det kommer til å gjøre vondt, og jeg vet ikke om jeg orker. Det er ikke vi som trenger å se den filmen. Jeg har ikke glemt hva som skjedde».

Venninnen min presset på, og sa vi hadde et ansvar for å holde det kollektive minnet om terroren i livet. Hun påpekte at ubehaget ved å se filmen var lite i forhold til … å være der. Jeg lot meg overtale. Og da vi så filmen innså jeg at joda, jeg har ikke glemt hva som skjedde, men jeg har aldri forstått det i utgangspunktet. Og jeg har heller aldri prøvd. Ikke egentlig.

Tusen nye tanker om terrorangrepet på Utøya dukket opp i hodet mitt underveis i filmen.

Så forvirrende det må ha vært i starten. Når du får panikk fordi alle rundt deg får panikk, men du vet enda ikke hvorfor. Når du hører høye smell, og tenker: kan det virkelig være noen som skyter? Når hjernen forteller deg at det er absurd, at det er umulig, at det må være en øvelse, at det ikke kan være noen som skyter på en sommerleir for ungdom. Og den lammende skrekken når du likevel innser at det er nettopp det som skjer.

Ni av ti så drepte mennesker

Så høye skuddsalvene var. Når du hører dem uansett hvor du befinner deg på øya. Når du ikke klarer å bedømme avstand eller retning fordi skuddene lyder så høyt. Og for hvert skudd kommer tankene: hvem ble skutt nå? Lever broren min? Søsteren min? Kjæresten min? Vennene mine?

Ni av ti overlevende så drepte mennesker – drepte venner og bekjente – under terrorangrepet. Det er noe jeg ikke har visst eller tatt innover meg før. Jeg kommer aldri til å forstå hvordan det føles. Ikke hvordan det føltes da, og ikke hvordan det er å ha bildene og minnene av de døde kroppene med seg gjennom livet.

Levd liv

Jeg kan tilgi 18 år gamle meg for å tenke bare på de døde. Den gang tenkte jeg at de som overlevde måtte være lettet. En 18-åring har lite forutsetning for å tenke traumer, konsekvenser og ødelagte liv. Men jeg kan ikke uten videre tilgi meg selv for at jeg ikke har tenkt mer på de overlevende før nå, ti år etter. Særlig fordi de overlevende forteller at de har hatt lite rom for å dele noen av opplevelsene sine offentlig i tiden som har gått. Beskyldninger om offerrollen, 22. juli-kort og hard retorikk har gjort det vanskelig.

Jeg tror vi er mange som meg, som ikke har prøvd å forstå. Som har tenkt på terroren som noe litt abstrakt, noe som skjedde og fikk dramatisk konsekvenser, men ikke som noe faktisk opplevd av flere hundre levende mennesker.

Men terroren er ikke abstrakt. Den er levd liv. Det kommer jeg aldri til å klare å forstå fullt ut. Men jeg vil prøve. Jeg vil lytte til alle som vil fortelle. Og respektere alle som ikke vil. For konsekvensene av ideologisk motivert høyreekstrem terror på norsk jord er ikke teoretiske, men reelle. Det må vi aldri glemme. Og da må vi først huske hva som skjedde. Vi må prøve å forstå.


Les mer om mer disse temaene:

Elisabeth Bergskaug

Elisabeth Bergskaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar