Sekulær kristenarv

«Sekularisme er en kristen oppfinnelse», sa generalsekretær Trond Enger da han innledet på et seminar i regi av tenketanken Skaperkraft forrige måned. Bør vi feire kristningen av Norge? var spørsmålet han skulle svare på. Og selv om han ikke ville bruke ordet feire, handlet foredraget hans om de positive impulsene som kristendommen har gitt norsk kultur.

[ Ulike holdninger til europeisk kristenarv ]

Grunnloven omtaler nå Norges verdigrunnlag som vår kristen-humanistiske arv. Denne bindestreken blir ofte forstått som et forsøk på forene motsetninger. Kirken opplever det som human-etikerne driver konkurrerende virksomhet. De oppfattes ofte som motstandere av kristendom, eller i det minste kristen innflytelse i samfunnet.

Mangfoldig sekularisering

Sekularisering forstås ofte som et annet ord for å avskaffe kristentroen. Det er noe som henger igjen fra den franske revolusjon. I kampen mot kirkens makt, ville man fjerne all religiøs innflytelse i samfunnet. Men det fantes jo samtidig et alternativ i den amerikanske sekularismen. Der handlet det om å skille kirke og stat og gjøre staten verdslig, samtidig som man bygde samfunnet på kristendom.

Jeg tror det har betydning å holde fast ved at den humanismen Norge bygger på, er den humanismen som sprang ut av kristen tro.

—  Erling Rimehaug

Den kanadiske filosofen Charles Taylor skiller mellom tre forståelser av sekularisering. Den første er at det skjelnes mellom verdslig og religiøs makt, der den verdslige makten ikke har noen religiøs begrunnelse. Det er denne betydningen Enger legger til grunn når han snakker om at den har kristne røtter. Jesus skilte mellom Guds rike og keiserens rike, Paulus ga den verdslige makten en selvstendig berettigelse. Det var noe nytt kristendommen kom med, og som ikke fantes i andre kulturer.

[ Den gang alle var kristne ]

Men sekularisering kan også bety at folk i mindre grad slutter opp om organisert religion. Det er ikke positivt fra kristen vinkel. Den tredje betydningen er at en religiøs forståelse ikke lenger oppfattes som den normale måten å forholde seg til verden. Det har ofte betydd at ikke-tro oppfattes som nøytralt og fornuftig, mens tro betraktes som noe irrasjonelt som ikke kan regnes med i opplyst debatt. Filosofen Jürgen Habermas har i de senere år tatt til orde for at også tro er en likeverdig posisjon i samfunnsdebatten.

Menneskeverd og likeverd

Dersom man med sekularisering forstår at staten ikke har religiøs makt og at troende og ikke-troende skal kunne delta i samfunnsdebatten på like vilkår, der det er rom for begge, så er det all grunn for kristne å vedkjenne seg at sekularisering er en frukt av kristendommen.

[ Habermas og religionen ]

Det er fint at en human-etiker erkjenner at dette er en kristen arv. Men Enger ser også flere positive virkninger av at Norge ble kristnet. Han påpeker kristendommens anerkjennelse av «Guds indre røst» i den enkelte, det vi kaller samvittigheten. Det gir et ansvar til enkeltmennesket, og det setter grenser mot tyranniet fordi lydigheten til Gud står over lydighet til herskeren.

Menneskenes likeverd kom også inn i vår kultur via kristendommen. Enger mener riktig nok at ideen allerede fantes i stoisismen. Men det var med kristendommen denne tanken kom inn i norsk kultur. I norrøn kultur var det en selvfølge at mennesker hadde ulik verdi. Det var gjennom kirkens forkynnelse og lovgivning at likhetstanken langsomt slo rot her i landet.

Det er slett ikke bare Trond Enger som ser slike sammenhenger. Historikeren Tom Holland mener at tanken om universelle rettigheter, altså menneskerettighetene, springer ut av kristendommen. At menneskene har de samme rettigheter, er slett ikke noen selvinnlysende tanke, slik den amerikanske uavhengighetserklæringen slår fast. Det er en tanke som bare kan tenkes i et samfunn preget av kristendommen, sier han.

Er kristningen noe å feire?

Skaperkrafts seminar var et ledd i markeringen av de mange kristningsjubileene dette tiåret. De knyttes til Olav den hellige, som styrte Norge i 1020-årene. Innføringen av kristenretten og grunnleggelsen av en norsk kirkeorganisasjon var de viktigste hendelsene, selv om Stiklestad er blitt stående som avgjørende gjennom den symbolske kraften ettertiden ga den.

[ Mytene om Olav den hellige ]

Det var slett ikke slik at Olav kristnet nordmennene med sverdet. Mange, særlig i overklassen, var kristne før hans tid, og det tok nok minst et hundreår etter hans død før kristen tro var befestet i folket.

Men forestillingen om at kristendommen ble innført med våpenmakt, og at middelalderen var en mørk tid inntil opplysningstidens sekularisme kom med frihet og menneskeverd, den lever fortsatt sterkt. Derfor er det interessant at Human-Etisk Forbunds generalsekretær erkjenner kristningens positive effekter. Samtidig peker han på at samtidig som kirken utviklet likeverdstanken, satte den i gang korstogene.

Trenger vi kristen forankring?

Så kan man selvsagt spørre om vi ikke nå kan greie oss med humanismen som grunnlag. Skaper det ikke bare skiller mellom folk i et livssynsmangfoldig Norge å komme trekkende med kristendommen i tillegg til humanismen?

Jeg tror det har betydning å holde fast ved at den humanismen Norge bygger på, er den humanismen som sprang ut av kristen tro. Våre felles verdier springer ut av denne tradisjonen, og det gir en retning når vi utvikler den videre. Ikke minst tror jeg det kan berolige folk med annen religion om at Norges verdigrunnlag ikke er anti-religiøst. Samtidig kan det også inkludere de som ikke har noen religiøs tro.

(For ordens skyld: Erling Rimehaug er medlem av referansegruppen for Skaperkrafts prosjekt for markering av jubileenes tiår.)