Rosa er faktisk en jentefarge. La oss for barnas skyld snakke litt sannere om kjønn

Likestillinga har kommet langt i Norge. Det kan vi takke kvinnene som har gått foran for. De har turt å tråkke utenfor grensene for det allment aksepterte: Søkt jobber, stilt til verv, trodd på sin kompetanse og trukket i bukser. Kvinnene før oss har modig gitt seg selv en frihet samfunnet ikke ville innrømme dem.

Både jenter og gutter nyter godt av dette i dag: Ethvert individ skal ha muligheter til å forfølge sine drømmer og utvikle sine evner, klippe håret slik det passer dem og gå med de klærne de vil.

Så langt så vel, de fleste er helt enig i dette. Men så er det noen flere ting.

Åpenbare kjønnsforventninger

Barna mine har alle sagt ting som «det finnes ikke gutte- og jentefarger» eller «det finnes ikke gutte- og jenteleker.» De har ikke kommet på dette budskapet selv. De har tvert imot sett det på NRK Super, lest det i Aftenposten Junior eller lært det på en velmenende skole, som alle prøver å motarbeide de åpenbare kjønnsforventningene. Kanskje har jeg sagt det til dem selv, jeg synes jo det er teit med blått og rosa.

Saken er: Hadde mine barn ikke hørt dette av sine autoriteter, ville de antakelig heller beskrevet det de faktisk ser rundt seg. For det finnes jentefarger og guttefarger. Statistisk sett er det stor forskjell i hva gutter og jenter omgir seg med og har på seg.

Jeg har slutta å irritere meg over rosa skolesekker og gidder ikke lenger å vandre internett rundt for å finne oransje, røde og grønne klær til barna.

—  Åste Dokka

Avstanden mellom hva som er sosialt akseptert for gutter og for jenter er stor og veldig klar. Og jeg tror den er enda tydeligere i dag enn det var da jeg var barn. Ikke bare har alle klesplagg et foreskrevet kjønn, også skole- og sportsutstyr kommer i to fargekategorier: Én som er lilla, rosa og lys turkis, og den andre, som er mørkeblå, koksgrå, svart og på en god dag mørkegrønn. Det finnes ett sett illustrasjoner på jentetingene (prinsesser, enhjørninger, regnbuer) og et annet for guttene (dinosaurer, biler, fotballer). Denne kløfta forplanter seg fra den kommersielle sfæren til nabolag og skolegård.

Newspeak

Like fullt lærer altså barna at kløfta ikke finnes. Grunnen er god: Vi voksne vil ikke at den skal finnes. Vi gjør vårt normative prosjekt enerådende, slik at det vi og barna erfarer forsvinner ut av samtalen. Dermed oppstår et gap mellom språk og virkelighet, og en del av virkeligheten blir mørklagt og språkløs. Når språket blir så normativt, mister det sin fremste funksjon, som er deskriptiv, å beskrive og representere. Newspeak, kalte George Orwell fenomenet i boka 1984.

[ - Gradvis gikk det opp for meg at det fantes en mal som jeg skulle passe inn i ]

Jeg har slutta å irritere meg over rosa skolesekker og gidder ikke lenger å vandre internett rundt for å finne oransje, røde og grønne klær til barna. Selv om monstertruckene både er stygge og symptomatiske, er de ikke selve saken. For det største problemet med å lukke øynene for virkeligheten i jakten på idealene, er at vi går glipp av et enormt viktig analytisk verktøy for å bekjempe nettopp de tendensene vi ønsker å komme forbi.

Gruppenivå

For vi må snakke om kjønn på gruppenivå (og vi trenger ikke av den grunn å kollapse inn i en debatt om skapt sånn eller blitt sånn). Vi må snakke om at menn er overrepresentert i fengsler og på selvmordsstatistikken og at kvinner tjener minst, blir seksualisert og voldtatt. Det er dette som er de reelle problemene.

At jenter velger rosa sier mer om våre båser enn om jentene. Årsaksrekkefølgen går fra voksen til barn, ikke omvendt.

—  Åste Dokka

Det at gutter skal identifisere seg med store motorer, fart, styrke og handling, mens jenter skal speile seg i det uskyldige, pene og ufarlige, er først og fremst uttrykk for hvilke roller samfunnet har beredt for dem. At jenter velger rosa sier mer om våre båser enn om jentene. Det er sammenheng mellom kjøttetende dinosaurer og mannsrollen, men årsaksrekkefølgen går fra voksen til barn, ikke omvendt.

Hykleri og ansvarsfraskrivelse

Det er med andre ord vi som er voksne som må skape et annet samfunn, og vi kan ikke gjøre det gjennom ideologisk motivert fargeblindhet. Den mora som ikke vil at dattera skal være så opptatt av utseendet, kan ikke selv stå en halvtime foran speilet hver morgen. Den faren som vil at sønnen skal ta lik del i husarbeidet når han blir stor, må selv prioritere klesvask foran overtidsarbeid. Vi må rett og slett ta tak i oss selv og vår egen livsførsel før vi himler med øynene over jentenes fargevalg.

Prinsipielt er de fleste av oss for likestilling og mot kjønnstvang, men i praksis lever vi stereotypt. Ikke bare lemper vi ansvaret for å observere og formulere stereotypiene til barna, vi forventer altså også av dem at de skal trosse de rollene vi tildeler dem gjennom vår atferd. Det er hykleri og ansvarsfraskrivelse. Eller, som de sier i skolegården, det er urettferdig.

[ Berit Aalborg: Gutte- og jenterom: Hvorfor ble de så små? ]