Kommentar

Hegertuns bok er et av flere tegn på at det frikirkelige landskapet kan være i endring

Terje Hegertuns ferske bok om «det trofaste samlivet» fortjener å bli tatt på alvor og bli møtt med respekt – både av dem som er enig med ham og dem som ikke er det.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Etter å ha forsket på bibeltekster som berører homofilt samliv, mener teologiprofessor og pinsevenn Terje Hegertun at trofaste homofile parforhold bør få støtte og aksept fra kirker – også i det frikirkelige landskapet.

Boka har, ikke overraskende, allerede rukket å vekke stor oppsikt i Kirke-Norge. Mange er skuffet over Hegertun, fordi de mener at homofile parforhold er i strid med Bibelen, og at ekteskapet er forbeholdt mann og kvinne. Hegertun er tidligere leder av Pinsebevegelsens lederråd, og har vært redaktør i pinsebevegelsens avis Korsets Seier. Denne bakgrunnen gjør Hegertuns bok er ekstra tung å svelge for store deler av norsk frikirkelighet.

Mange i det frikirkelige Norge opplever at Hegertun nå beveger seg bort fra det de oppfatter som Bibelens klare tale. Han har tidligere markert avstand til pinsebevegelsens tradisjonelle avvisning av barnedåp. Selv om han er en viktig stemme, er det er nok ikke alle hans trosfeller som lenger oppfatter ham som en av deres egne.

Havari

Det trist å se hvordan Hegertuns arbeid, og også hans person, enkelte steder har blitt avfeid på en svært ufin måte. Avisa Dagen kaller boka «et teologisk havari» på lederplass. Ingen av bokas poenger kommer frem eller blir diskutert, i stedet avfeies hele verket på grunnlag av at man er uenig i utgangspunktet. En lite fruktbar måte å diskutere teologi på, med andre ord. Den profilerte pinsevennen Silje Kvamme Bjørndal er mer direkte. Hun kaller lederartikkelen «et redaksjonelt havari».

Den samme gjenklangen ser vi både i Dagen, Korsets Seier og også Vårt Lands kommentarfelter på Facebook. Mange synes å være lite interesserte i å diskutere det teologiske arbeidet som ligger til grunn for Hegertuns bok. I stedet blir MF-professoren omtalt på en nedsettende måte og fortalt at han verken fortjener tro eller frelse. Som forfatter og grunder Anders Torvill Bjorvand kommenterer på Facebook: Slike kommentarer er et langt større avvik fra klassisk kristen tro enn Hegertuns justerte tolkning av homofilt samliv.

Når det er sagt, hører det med til hverdagen at også kristne med et tradisjonelt syn på ekteskapet opplever usaklige karakteristikker og utdefinering. Det bidrar like lite til å skape en konstruktiv samtale om et motsetningsfylt tema.

Trofasthet

Det er viktig å merke seg at Hegertun ikke ønsker å avskrive sine egne, tvert imot skriver han til sine egne. Han tolkerBibelen – han avfeier den ikke, slik flere fremstiller det. Ikke minst framholder han Bibelens autoritet. Det må han bli tatt på alvor for – uavhengig av om man er enig med ham eller ikke. Dette ser vi hos toneangivende stemmer på konservativ side, som Espen Ottosen og Øystein Gjerme. De er ikke enige, men de tar Hegertun på alvor. Og i rettferdighetens navn må det sier at avisen Dagen på nyhetsplass og i sin podcast gir sin meningsmotstander en mer seriøs behandling enn på lederplass.

Hegertun fortjener nemlig å bli møtt med respekt som en teolog som utfører oppdraget sitt, og ikke minst fortjener han honnør for nettopp hovedtemaet i boka: Det trofaste samlivet. Når det er sagt: Det skal nok mer til enn fokus på det for å få motstanderne av likekjønnet ekteskap til å snu.

Frikirker i endring

Boken er et av flere tegn på at det frikirkelige landskapet kan være i endring. Mens man før sto sammen mot liberal teologi og storsamfunnet, er ekteskapssynet i ferd med å bli et tydeligere internt stridstema. Da er avgjørende at denne samtalen skjer uten harde, ukjærlige ord, uten unødig splittelse, og uten stigmatisering av sårbare grupper.

I abortstriden opplever mange med et mer restriktivt ståsted at de møtes med sinne og utdefinering. Man avskrives som en «mørkemann» før man får stille til start. Dette har mange vært fortvilet over. Hvis man ønsker at mindretallsposisjoner i verdidebatter skal behandles med respekt må man faktisk starte med seg selv. Det harde debattklimaet i samlivsdebatten fører til at viktige aspekter forsvinner, og til at motsetningene noen ganger kan bli større enn de reelt er.

Espen Ottosen skriver i sin anmeldelse i Vårt Land at «det finnes ingen åpenbare mellomposisjoner». Det kommer selvsagt an på hva hvor en mener ytterkantene er. Kristne i USA og mange andre land vil nok mene at Ottosens ståsted, som er konservativt i Norge, er «en lite bærekraftig mellomposisjon». Det ville antakelig også biskopene i Den norske kirke, som på femtitallet mente homofil burde være straffbart, ment. Saken er vel snarere at det finnes mange spørsmål norske kirkesamfunn må ta stilling til: Hva skal diskvalifisere til medlemskap i en kirke? Hva er kirkesplittende? Hvem kan motta nattverden? Hvordan skal homofili omtales? Hvordan skal homofile inkluderes? Kan man anerkjenne homofiles behov for et ordnet samliv? Kan man anerkjenne et likekjønnet ektepar som gift? Eller for å ta et jordnært eksempel fra Hegertuns bok: Skal man nektes å spille bassgitar i lovsangkoret? Også i Norge har kristne ulike svar på slike spørsmål.

Fasiten

Men hvem har rett da? Bør ikke en kristen dagsavis kunne sette et svar med to streker under? Jeg tenker at noen teologiske spørsmål avgjøres best av trossamfunnene selv, ikke av politikere og avisredaksjoner. Kristne medier skal som alle medier sørge for at en bredde av synspunkter kommer fram. Meninger som utfordrer majoriteten, enten i storsamfunnet eller innad i kirkesamfunn, må synliggjøres. De kristne mediene er «den fjerde statsmakt» i kirken også, med et spesielt ansvar for å sette søkelys på svake gruppers posisjon, og hvordan enkeltindividet rammes av institusjoners adferd.

Begge sider i debatten anerkjenner homofile som en sårbar og utsatt gruppe. Mange opplever skam, usikkerhet og rammes av depresjoner og selvmordstanker. Den erfarne pinsepastoren og sjelesørgeren Marit Landrø forteller om mange som lever et skjult dobbeltliv. «Jeg tror det er sant at livsvilkårene for homofile har vært og er vanskelige i kristne kulturer» sier Øystein Gjerme, leder av Pinsebevegelsenes lederråd, til Vårt Land. Han mener bevegelsen må bli mer inkluderende og rause i det pastorale arbeidet.

Det er en viktig erkjennelse, og den må lede til konkret handling. Det skal bli interessant å se hvordan dette skal gjennomføres i praksis. Mye kan gjøres, også i fellesskap som ikke er klare for å endre den grunnleggende teologien om ekteskapet. I dette arbeidet vil det være klokt å lytte til homofile som ønsker å være en del av felleskapet.

En annen god start er at man tenker nøye gjennom egen ordbruk når temaet blir diskutert. Det er ikke tvil om at temperaturen rundt spørsmålet i seg selv kan være belastende for dem det gjelder.


Bjørn Kristoffer Bore

Bjørn Kristoffer Bore

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar