Kommentar

Nedstengning har vist oss hva kulturen er verdt i Norge: Lite

Etter 14 måneder med nedstengning er kulturlivet i ferd med å åpne opp igjen – også i hovedstaden. Prøven kulturlivet ble satt på demonstrerte kanskje at Norge ikke egentlig er en kulturnasjon?

Siden onsdag har flere titalls mennesker kunnet spise og drikke i restauranten til Det Norske Teatret, takket være gjenåpningen av hovedstaden. Men bare 20 av disse gjestene kan gå inn på den enorme hovedscenen og se en forestilling.

Mager åpning

Dette snurrige tilfellet er en konsekvens av at byrådet i Oslo har prioritert utelivsnæringen foran kulturlivet. Og det er gode grunner til å unna utelivsbransjen denne håndsutrekningen – de har vært rammet hardere enn de fleste. Da gjenåpningen ble kunngjort i forrige uke, ble kjent at det samtidig åpnes for inntil 200 deltakere på arrangementer som har tilstrekkelige fasiliteter nasjonalt. Men i Oslo, som åpnet for skjenking og spising til kl 22 hver kveld, tillater byrådet kun 20 besøkende på arrangementer.

Det er et steg i riktig retning. Men er dette steget langt nok? Mange på kulturfeltet mener nei, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Nevnte Det Norske Teatret har en publikumskapasitet på 1.060 på hovedscenen, med et glimrende ventilasjonsanlegg. Det fins neppe et tryggere sted å sitte innendørs i hele dette kvartalet. Det er iallfall tryggere enn å sitte i restauranten deres. Operaen i Bjørvika har plass til 1.358 gjester på hovedscenen, mens Oslo konserthus i Vika normalt kan huse 1.600. Nationaltheatrets største sal har plass til 741 gjester. Men uansett hvor høyt disse lokalene har det under taket, har Oslos byråd allerede definert takhøyden: 20 personer. Hvorfor har det blitt sånn?

Lojale mot myndighetene

Det fins mange svar på det spørsmålet, og de fleste svarene er isolert sett gode: Mange i kulturbransjen har strukket seg langt for å være lojale mot myndighetenes råd, og de har tatt sin del av dugnaden, selv om det har kostet stort. Man har akseptert behovet for i første omgang å prioritere barn og unge, og sårbare grupper.

Et annet aspekt som kan ha betydd noe, er at kulturlivet tross alt har fått god økonomisk bistand fra Kulturdepartementet. Selv om det var litt kaotisk i begynnelsen, med støtte- og stimuleringsordninger som ble forvaltet av Kulturrådet, viste kulturminister Abid Raja (V) etter hvert at han var flink til å hente inn friske penger til en kriserammet sektor. Ordningene ble justert som følge av innspill fra arrangører og andre kulturaktører, slik at pandemien i nokså liten grad har utfordret eksistensgrunnlaget til kultursektoren.

Det fins neppe et tryggere sted å sitte innendørs i hele kvartalet, enn på Det Norske Teatrets hovedscene. Det er iallfall tryggere enn å sitte i restauranten deres.

—  Arne Borge, kulturredaktør

I andre bransjer, som turisme, luftfart og servicenæring har situasjonen vært en helt annen. Det er ikke urimelig å anta at denne økonomiske sikringen kan ha dempet noe av kritikken fra kulturbransjen – det har tross alt ikke stått om livet.

Mye penger, lite aktivitet

Men kulturlivet lever ikke på penger alene. Og selv om det har kommet godt med penger, så er det mange i kulturbransjen som stiller seg spørsmålet: Hvorfor kan vi ikke ha mer aktivitet? Vi har de de tryggeste lokalene i hele byen – hvorfor kan vi ikke holde flere konserter, spille flere forestillinger, vise fram mer kunst i de store museumslokalene våre?

Det enkle svaret, sett fra lokale og nasjonale myndigheter, er at gjenåpningen må skje gradvis, og at alle ikke kan prioriteres samtidig. Og selv om mange kulturarenaer er romslige og trygge, så bidrar ethvert arrangement til at flere er i bevegelse og utsettes for økt smitterisiko. Det tryggeste er alltid å bli hjemme, alene. Myndighetene velger da å prioritere det som er viktigst for AS Norge, slik vi så eksempler på da regjeringen ga karanteneunntak for gjestearbeidere i fjor, fordi arbeidskraften deres ble regnet som kritisk for norske næringer.

Disse valgene er mulige å forstå, og de kan også forsvares. Men de harmonerer dårlig med festtalene man gjerne hører om det umistelige kulturlivet og hvor viktig kunst og kultur er i den enkeltes liv – også i en unntakssituasjon som viser seg å strekke ut.

Et av de store spørsmålene er hvorfor ikke myndighetene har vist en sterkere vilje til å differensiere. Altså å ta høyde for at enkelte kulturhus har svært god kapasitet og svært trygge omgivelser. 200 mennesker i Oslo konserthus vil være langt tryggere enn 20 mennesker på en mindre pub – for ikke å snakke om aktiviteten på kjøpesentrene. Det ville ikke krevd mye kreativitet å lage en ordning hvor man justerte antall besøkende etter lokalets størrelse eller antall sitteplasser, men dette har ikke blitt prioritert.

En svak kulturminister?

Skal kulturbransjen selv ta noe av ansvaret for dette? Har den vært for servil og manglet den politiske kynismen og lobbyferdighetene som man nok finner i bransjer med langt mer penger – og som gjør det lov å fylle passasjerfly stappfulle mens kulturhusene er tomme? Og kanskje skulle kulturbransjen vært bedre samkjørt når de fremmet sine interesser, både i kommunikasjonen med storting og regjering – men også i offentligheten?

Man kan også spørre seg hvilke konsekvenser det hadde for kulturlivet at daværende Venstre-leder Trine Skei Grande forlot kulturministerposten bare sju uker før Norge stengte ned, og ble erstattet av Abid Raja. Mens enkelte mener det var av begrenset betydning hvem som satt med ansvaret for kulturdepartementet – i kamp mot mektigere departementer som helse og finans – så tror andre på kulturfeltet at det har slått negativt ut for prioriteringen av norsk kulturliv med dette skiftet.

Det pekes på at Skei Grande er en mer erfaren politiker, og at hun som partileder hadde en sterkere posisjon internt i regjeringen. Dessuten løftes det fram at Skei Grande, i likhet med for eksempel tidligere kulturminister Anniken Huitfeldt, hadde en genuin interesse for kultur: Begge disse løste inn billetter på teatret før de ble ministre, mens de var det – og de fortsatte å gjøre det etterpå.

Det er umulig å vite hvordan det ville blitt om Skei Grande fortsatt satt ved denne posten. Og det er ingen tvil om at Abid Raja fikk en massiv oppgave kastet på seg som fersk minister. Men er det noe kulturlivet kan ha hatt grunn til å savne under denne pandemien, så er det en representant i den borgerlige regjeringen som frimodig og med autoritet forsvarer kulturlivets nødvendighet, også under krisetider.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Arne Borge

Arne Borge er kulturredaktør i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar