Kampen mot den amerikanske Glazer-familien fortsetter for fullt i Manchester United – uavhengig av resultatet i gårsdagens finale i Europaliga, der Ole Gunnar Solskjær jaktet på sin første pokal som manager i den engelske storklubben.
Solskjær har verbalt støttet supportere i opprøret mot eierne, som ifølge VG har tatt ut 11 milliarder kroner fra klubben de overtok i 2005. Samtidig har Solskjærs tidligere karriere som manager vært finansiert av penger fra Akers sterke mann, Kjell Inge Røkke, et navn som får engelske fotballsupportere til å grøsse.
Her er den glemte historien om hvordan to nordmenn begikk det ultimate sviket mot en fotballklubbs sjel.
[ Hvem skulle trodd at vi ville heie på de utskjelte pampene i Uefa? ]
Norsk eventyr
For 350 millioner kroner kjøpte Kjell Inge Røkke og hans høyre hånd Bjørn Rune Gjelsten Wimbledon FC i 1997. Bydelsklubben i London var en askeladd på linje med Stabæk i norsk fotball; de hadde jobbet seg helt opp i toppdivisjonen og de hadde slått selveste Liverpool i FA-cupfinalen i 1988. Det var et eventyr.
Røkke og Gjelsten tauet inn norske Egil Drillo Olsen og Lars Tjærnås som trenere, og de finansierte kjøpene av norske spillere som Ståle Solbakken, Martin Andresen og en håndfull andre.
På tross av dette – eller kanskje på grunn av det – rykket klubben ned fra Premier League. De norske eierne lanserte da sin plan om å flytte klubben til Milton Keynes, en drabantby snaut ti mil nord for London. Røkke anså det som vanskelig å tjene penger hvis man skulle fortsette å leie hjemmebane av London-kollega Crystal Palace. I Milton Keynes kunne Røkke overta en bane som allerede lå klar.
Besøk av en tyv
Supporterne i Wimbledon reagerte med avsky. Men også med handlekraft. De stiftet en ny klubb kalt Wimbledon AFC, hundre prosent eid av supporterne, og startet livet i engelsk fotball laveste divisjon, på nivå ni.
Samtidig flyttet gamle Wimbledon til Milton Keynes, der klubbnavnet ble MK Dons. Røkke og Gjelsten hadde i mellomtiden solgt seg ut. Sportslig ble det ingen suksess og det ble nye nedrykk.
Folk med norsk pass ikke er så annerledes enn andre eiere, slik vi fikk inntrykk av da vi kastet oss ut i unison buing mot planene om en europeisk superliga.
— Lars Gilberg
I dag spiller begge de to Wimbledon-klubbene på nivå tre i England. Den supportereide klubben endte årets sesong 14 poeng bak det laget som ble adoptert bort.
«Det var et ran. Å spille mot dem er som å få besøk av en tyv som har tatt alt du eide», sier forfatteren Niall Cooper til VG. Han har skrevet to bøker om Wimbledons vekst og fall.
I Norge har Røkke-biograf Gunnar Stavrum anslått at den norske forretningsmannen brukte en halv milliard kroner på Wimbledon. «Det er ikke mulig å gjøre det dårligere som eier», fastslår Stavrum.
En egen logikk
Hvorfor jeg kommer trekkende med denne gamle historien – akkurat nå?
Den minner oss for det første om at kapitalisme har sin egen logikk – og at lokal tilhørighet, tradisjoner og det man kaller sjel eller identitet ikke er en sentral del av denne logikken.
For det andre minner den oss om at folk med norsk pass ikke er så annerledes enn andre eiere, slik mange fikk inntrykk av da vi kastet oss ut i unison buing mot planene om en europeisk superliga for noen uker siden.
For det tredje skal vi passe på å nevne at «bastardklubben» som ble født med Røkke og Gjelsten som fedre, også har utmerket seg i England ved å være en foregangsklubb med tanke på å bruke fotballen som et sosialt verktøy. De har ikke mindre enn 16 lag for funksjonshemmede under sin paraply.
For det fjerde har Kjell Inge Røkke, mannen som blir sett på som en sviker i Wimbledon, skaffet seg det motsatte ryet i hjembyen Molde, der klubbeieren framstår som en velgjører med brorparten av æren for at fotballaget har inntatt norgestoppen. Røkke støtter også en rekke prosjekter på grasrotnivå.
Et overgrep
Det er nok lettere å være investor i den største klubben i en by, enn det er å eie lillebror. Hadde størrelsen på Røkkes bankkonto tilsagt at han måtte nøye seg med å støtte bydelsklubben Træff på Moldes vestside, så ville det neppe blitt noen store pokaler å speile seg i.
Men selv en turbokapitalist som Røkke ville neppe kommet på tanken å flytte Træff til Åndalsnes, skifte navn og endre draktfargen for å prøve å ta det som da måtte være igjen av klubben opp i Norgeseliten.
At et slikt grep faktisk ville vært synonymt med et overgrep, det blir fort tydelig når man forestiller seg at det skjer med noe man er vokst opp med og er en del av.
Identiteten
At kommersielle hensyn kommer i konflikt med ideelle formål er på ingen måte unikt for fotballbedrifter. Også på generalforsamlingen til denne avisens eier var det nylig en dragkamp om hvilken retning konsernet skulle bevege seg i. Noen nye eiere var kommet inn. Enkelte var redde for at identiteten sto på spill.
Heldigvis var det ingen som foreslo å flytte Vårt Land til Gjøvik, slik at vi kunne bli største avisa i byen og trekke til oss et helt nytt publikum og nye annonsører.
