Kommentar

Hvorfor er Norge redd for F-ordet?

Norge vil ikke kalle det som skjedde med armenerne for hundre år siden for folkemord. Hvorfor er vi så redde for dette ordet?

OVERLEVENDE:

«Hele den armeniske del af byen, hvor over 10.000 mennesker bodde, blev lagt i ruiner. Det var den varmeste tid paa aaret, heden og lugten fra de brændende huse og alle de indebrændte og dræbte, var næsten uudholdelig», skrev den norske misjonæren Bodil Biørn i dagboken sin i juli 1915.

I det norske nasjonalarkivet finnes Bobil Biørns rystende bilder av armenske flyktninger. Hennes beskrivelser og bilder er viktig i dokumentasjonen av folkemordet på armenerne for hundre år siden. Likevel vil ikke Norge bruker ordet folkemord i denne sammenhengen.

Forrige uke, på den dagen da armenerne markerer minnet om tragedien, brukte Joe Biden som første amerikanske president ordet folkemord i en hilsen til armenerne. Biden fulgte dermed opp et vedtak i den amerikanske kongressen fra 2019. Donald Trump, i likhet med alle tidligere presidenter, har nektet å rette seg etter det.

Derfor var dette en ny offisiell holdning fra USA, og det førte til kraftige reaksjoner fra Tyrkia. I Tyrkia er det straffbart å si at armenerne ble utsatt for folkemord, og de prøver å hindre andre land å anerkjenne at dette var et folkemord. USA har tidligere ikke villet provosere sin Nato-allierte. Men nå er forholdet mellom USA og Tyrkia på et lavmål. Tyrkia har nøyd seg med verbal protest, trolig fordi de innser at de ikke har noe å vinne på eskalere dette nå.

Norge sier at dette må overlates til historikerne. Men det er ikke historikeres sak å reagere på folkemord. Det er statenes ansvar.

—  Erling Rimehaug

Folkemord er en spesielt alvorlig forbrytelse

Visst døde mange armenere under første verdenskrig, sier tyrkerne. Men det var mange andre som også ble rammet. Også tyrkere ble fordrevet, og tyrkere ble drept av armenere. De tar til orde for at historikerne må granske overgrepene alle ble utsatt for.

Men folkemord er noe mer enn at folk blir drept og drevet på flukt. Folkemord er en spesielt alvorlig forbrytelse mot menneskeheten, som er strikt juridisk definert i konvensjonen. Det handler om å forsøke å utrydde en folkegruppe. Det er ikke først og fremst antall drap eller andre overgrep som er poenget, men intensjonen om å utrydde noen som gruppe, som følges opp av tiltak for å få det til.

«Det armenske spørsmål»

Raphael Lemkin, som først definerte folkemord og som dermed la grunnen for konvensjonen, gjorde det nettopp under inntrykk av det som skjedde med armenerne. Det begynte med at man i osmannerriket på slutten av 1800-tallet bekymret seg for «det armenske spørsmålet». Man hadde fått en overdrevet oppfatning av at armenerne var en trussel mot osmannerriket. Det resulterte i store massakre satt i verk av sultanen i 1890-årene.

De nasjonalistiske ungtyrkerne som tok makten da osmannerriket falt sammen, mente det armenske spørsmålet bare kunne løses ved å fjerne armenerne fra de tyrkiske områdene. Først ble armenske intellektuelle henrettet 24. april 1915. Deretter dro dødsskvadroner rundt i landet og drepte armenere over alt. Det var deres ankomst til Mursch i Anatolia Bodil Biørn skrev om i dagboken i juli 1915. Og så ble de gjenværende, særlig kvinner og barn, drevet på flukt ut i den syriske ørkenen, der de fleste døde. Senere ble også kulturminnene fra armenerne for en stor del ødelagt.

Det må reageres på folkemord

- Dersom verden ikke reagerer på folkemord, blir konvensjonen etter hvert svekket, sa forsker Cecilie Hellestveit i et intervju med HL-senteret nylig. Hun snakket om IS folkemord på jesidiene, og poengterte Norges ansvar for å forfølge det norske borgere har bidratt med der.

Når det gjelder folkemordet på armenerne, er det ikke lenger noen skyldige å stille til ansvar. Hvorfor er det da så viktig at det mer enn hundre år etterpå anerkjennes at dette var et folkemord?

For armenerne er dette et identitetsspørsmål. Da armenerne i Sovjet på 1980-tallet begynte å kreve anerkjennelse som folk, var det nettopp ved å kreve en anerkjennelse for folkemordet fra den sovjetiske staten. For armenerne handler dette om at verdenssamfunnet erkjenner deres rett til å eksistere ved å ta avstand fra forsøket på å utrydde dem. Så lenge ikke det skjer, er de utrygge for framtida.

Fortielse skader samfunnet

Men dette handler også om å opprettholde respekten for internasjonal rett og om menneskeverd. Folkemord skal ikke få passere upåtalt. Selv om ikke noen lenger kan stilles til ansvar, har den tyrkiske staten et ansvar for å erkjenne hva som skjedde. Det er dessuten en grunnskade for det tyrkiske samfunnet at man undertrykker sannheten. Det bidrar til et samfunn preget av frykt og fortielse.

Merkelig nok er Israel et av de land som ikke anerkjenner det armenske folkemordet. Det skyldes nok delvis forholdet til Tyrkia og alliansen med Aserbajdsjan. Men det handler også om en frykt for at det enestående ved Holocaust skal bli nedtonet. Men nettopp israelere burde jo forstå hvor viktig det er for nasjonal identitet og trygghet at verden tar klart avstand fra folkemord.

Hva er det Norge frykter?

Og hvorfor vil ikke Norge? Offisiell begrunnelse er at ingen domstol har fastslått at dette var folkemord. Men det fantes jo ikke en domstol som kunne gjøre det den gangen. At folkemordkonvensjonen kom først i 1948 hindrer jo ikke at man sier Holocaust var folkemord. Så sier man at dette må overlates til historikerne. Men det er ikke historikeres sak å reagere på folkemord. Det er statenes ansvar.

Vi skulle vel ikke behøve å ta mer hensyn til Nato-alliansen enn hva USA gjør? Er vi redde for oljevirksomheten i Aserbajdsjan. Eller kanskje for at Tyrkia skal oversvømme oss med flyktninger?

Frykt burde ikke hindre oss i å stå opp for sannhet og menneskeverd.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar