Tvilen om regjeringssamarbeid

Når SV samles til landsmøte fredag har de god grunn til å feire. Partiet har hatt stigende formkurve. på meningsmålingene. Ikke bare har SV tatt en del velgere fra Ap, men Rødt er ikke lenger den samme utfordringen som i fjor. Nå er det mer usikkert om Rødt makter å bryte sperregrensa ved høstens valg.

Slik det ser ut for øyeblikket, vil SV gjøre et godt valg. Ikke minst fordi Audun Lysbakken er blitt en rutinert partileder som gjør det godt i debatter, og som på sitt beste er svært treffsikker i replikken. Kari Elisabeth Kaski er dessuten i ferd med å bli et svært sterkt kort for SVs. Hun er dyktig, lett å like, god i debatter og har appell utenfor egne rekker. Det er nesten underlig å tenke på at hun tapte nestledervalget i partiet i forrige runde. Nå ville hun åpenbart vært den mest interessante lederkandidaten dersom Lysbakken hadde gitt seg som partileder.

Det er nok Sps størrelse og styrke som bekymrer SV mest. Det er det god grunn til.

—  Berit Aalborg, politisk redaktør

Rødgrønt dilemma

Dessuten ligger det an til å bli rødgrønt flertall etter valget. Men akkurat det er også en vanskelig situasjon for SV. For det første er Sp blitt betydelig større enn den gangen Ap, SV og Sp satt sammen i regjeringen Stoltenberg. Da var SV og Sp mer jevnstore.

Det er heller ikke til å stikke under stol at både Åslaug Haga og Liv Signe Navarsete, som begge var partiledere i Sp gjennom disse åtte årene, hadde betydelig mer til felles med SV enn dagens Sp-ledelse har. Særlig i klimapolitikken. Både Haga og Navarsete tilhørte fraksjonen som i dag tidvis river seg i håret over Sps miljøprofil. Kanskje er ikke partiprogrammet i Sp så ulikt den gangen. Men partiets profil fremstår betydelig mer dieseldrevet.

Likevel er det nok Sps størrelse og styrke som bekymrer SV mest. Det er det god grunn til. Sp er vant til å sitte med makt, de er realpolitisk orienterte, deres politikere har tung erfaring også fra lokalpolitikken, og de er knallharde forhandlere.

[ Lysbakken vil binde Sp og Ap til venstresiden etter valget ]

Sp holdt posisjon etter regjering

Sp er på mange måter et næringsparti. Deres krav vil ofte handle om prosenter, penger og andre målbare krav. De som har forhandlet med Sp vet at det i mange sammenhenger vil være mulig å komme til enighet ved å legge mer penger eller nøkkelposisjoner i potten. Kanskje var det derfor de klarte bragden å holde oppslutningen etter 8 år i Stoltenberg-regjeringen.

Til sammenligningen blødde SV velgere i strie strømmer, og var nær ved å falle under sperregrensen i valget etter. Vi ser det samme fenomenet blant mindre partiene som har deltatt i Solberg-regjeringen. Venstre og KrF står nærmest på gravens rand, og Frp har slitt betydelig.

Opposisjonsrolle?

Mange i SV frykter at de kan komme i en ennå svakere posisjon i en ny rødgrønn regjering enn i den forrige. Frykten er at de skal fremstå veike og med lite gjennomslag. Dette kan gi Rødt en gullposisjon og kraftig vekst.

Derfor vil SV ta en grundig vurdering om de ønsker å sitte i en regjering der Sp vil være historisk sterke. Et fristende alternativ vil være å sitte som et parlamentarisk grunnlag og selge seg dyrt i saker som er viktig for partiet. SV vet godt at Ap og Sp i mange saker kan gå til Høyre og Frp for å få støtte. Men mange rødgrønne velgere vil ikke sette særlig pris på et slikt samarbeid. Heller ikke dersom KrF gjør et greit valg og kan gi Ap og Sp det flertallet de trenger. Særlig de mest radikale velgerne til Ap kan mislike et slikt høyreorientert samarbeid.

Når det er sagt, prøver Sp åpenbart å holde SV utenfor det gode regjeringslag. Når dette blir kombinert med SVs egen tvil, er det ikke umulig at SV til slutt velger å stå utenfor en rødgrønn regjering.

Men hva som skjer til slutt avhenger av styrkeforholdet etter valget.

Både for Sp, Ap og SV.

[ Geir Ove Fonn: Sahels firedoble krise ]