Pandemien svekkes, stikk for stikk. Vår og varme gjør sitt. Vi øyner slutten på den verste distanseringen. Går det virkelig veien, venter en sommer eller høst hvor vi igjen kan møtes – på ordentlig. Skjermfritt og uten maske! Korporlig og uvant mange!
Vi ser for oss gjensynsklemmene, vi gjeninntar jobblokaler og kantiner, nyter det hektiske surret av stemmer der inne. Vi menger oss på fest igjen; befolker de forlatte torgene, tribunene og kirkerommene. Vi gleder oss over samholdet, lederskapet og tilliten som tok det norske samfunnet såpass nådig gjennom det hele. Hu, jeg gleder meg!
[ Over halvparten føler ensomhet under koronaen ]
Konsentrat
Men stopp en hal. Kanskje «normalen» ikke er så sosialt mettende som vi nå drømmer om? Kanskje isolasjonen det siste året bare er en akutt utgave av tiår med tiltagende kontaktløshet?
Stikkordene kjenner vi: digitalisering, rasjonalisering og automatisering. Jeg tenker på strømmen av ny teknologi som tilsynelatende overflødiggjøre det direkte møtet, mennesker imellom. Dingser og skjermer som låser vår oppmerksomhet til stadig mer avanserte etterligninger av menneskelig nærhet, og tømmer det offentlige rom for ansikter.
Samfunnet tappes for tillit, og inviterer til økt vold og sykelighet.
— Asle Finnseth, kommentator og redaktør i Strek
Borte vekk
Først var det vel bankfilialene som forsvant, uten at særlig mange savner køene der. Postkontorene? Dem blir det seks igjen av i hele Norge per 2022. På flyplassene har automatene fordrevet de levende innsjekkerne. I kassa hos Kiwi overtar selvbetjenings-slusen jobben til han forsagte studenten i kassa, han man kunne få liv i med en kvikk kommentar. Når vi reiser har Google gjort det forbasket unødvendig å spørre folk om veien, med alt det rare og fine sånt kunne føre til. Og trenger du å møte saksbehandleren i Nav, sånn ansikt til ansikt, må du gjøre deg sta.
Så kom koronaen, med bonanza for mobilbruk og sosiale medier. Hjemmekontor som redning og isolat. Zoom: å møtes, men bare nesten. Blikkontakten uteblir, og det gjør noe med tillit og tilhørighet. Mens kirkene, ære være innsatsen, ga oss en sann strøm av gudstjenester - å være tilskuer til.
Oppsider
Utviklingen har bestemt sine oppsider: stordriftsfordeler, kostnadskutt, mer penger i kassa, muligheten til å jobbe fra nærmest hvor som helst. Og hvor hadde vi vært i vaksinekappløpet uten nettskyene og datakraften?
Hver for seg kan endringene kjennes kurante. Men samlet sett? En kraftig utarming av den relasjonelle kapitalen i samfunnet. Det blir som med Facebook: Hyggelig og nyttig i det små, men dypt giftig for verden i stort - for demokratiet, personvernet og tillitsklimaet på kloden. Og når samfunnet i stort kjennes karrig, vil det fort forplante seg som dypt urealistiske forventninger til hva våre nærmeste skal klare å dekke av våre behov for tilhørighet, bekreftelse og nærhet. Samliv kan havarere av mindre.
I skyggen av digitaliseringen blinker altså blålysene. Ensomheten griper om seg, med følger som angst, depresjon og økt dødelighet. Mest plaget av ensomhet og angst er tenåringer og unge voksne, de kraftigst digitaliserte av oss (uten at årsaksbildet er entydig). Og for de som må ha vært i tvil: En stor kartlegging utført av Folkehelseinstituttet viser at de som har vært henvist til hjemmekontor under koronaen har vært 50 prosent mer utsatt for angst og depresjon enn de som har kunnet møte fysisk på jobb.
Helt solo
Hvis dette overrasker, må det være fordi en ser for seg menneskeheten som en sverm av selvforsynte solospillere. Jeg tenker oss heller som knuter - i et stormasket garn av relasjoner. Når trådene rundt oss ryker, én for én, begynner vi å rakne. Vi oppløses, innenfra.
Langtidsvarslene fra politikere og næringsliv tyder på at digitaliseringen og automatiseringen vil forseres - «nådeløst», som en ekspert ved NTNU sier det. I eldreomsorgen toger velferdsteknologien inn. Nå kan hjemmebesøk erstattes med et heisann via skjerm. Mantraet er: Klar deg alene!
Grobunn
Hvordan den enkelte dyrker sitt nettverk av relasjoner er først og fremst et personlig ansvar. Men jordsmonnet relasjonene skal vokse i har samfunnet en avgjørende innflytelse på. Føringene ligger der i alt fra arealplaner og badeanlegg til hvordan vi sosialiseres via skole og jobb.
Tilgang på et hverdagslige minstemål av direkte menneskemøter, om så i forbifarten, er en slik systemkvalitet. Den ser ut til å være grundig ignorert. Når denne ressursen utpines - for eksempel gjennom enøyd digitalisering - rigges sammfunnet for selvskading. Det tappes for tillit, og inviterer til økt vold, kriminalitet og sykelighet. Å gjøre hjemmekontor til norm, vil være en gavepakke til mangt et individualistisk arbeidsjern. Men det vil avfolke gangstier, gater, busser og korridorer. Steder blir utrygge, så enda flere holder seg hjemme. En ond spiral er i gang.
Å favorisere netthandel vil kjennes udelt komfortabelt, helt til du oppdager at bokhandelen i nabolaget - selve vannhullet i lokalmiljøet - har gått konk. Slike underslag fra vår relasjonelle kapital trenger vi indikatorer for. Vi trenger en målestokk vi kan enes om, og som makten må stå til rette for.
Misnøyen putrer der ute. Men drivet mot ødsliggjøring og kontaktløshet vil trolig fortsette - minst - til noen klarer å mobilisere den, politisk.
Når våkner en lys levende politisk strateg for dette potensialet?
[ Korona og ensomhet: Vi er alle i samme båt. Det kan hjelpe. ]
