Kommentar

Les høyt!

Vil en være riktig gammeldags, sier en «Hurra for høytlesningen!» Eller er det egentlig så bakpå? Mange gjør det som en koronaøvelse.

Vi ser det på gamle bilder, riktig gamle bilder – bilder av Tidemand og fra den tiden – vi snakker 1800-tallet, hvor et av motivene er mor, bestemor og bestefar, oldefar også for den saks skyld, rundt et bord eller i ei årestue og unger som leker i en krok, mens husets herre sitter ved bordenden og leser fra en bok. Det stanser oss, fordi vi syns det er litt romantisk, det dufter av samhørighet og felles opplevelse. Pent kledd, er de også – de sitter i finstasen, midt i en arbeidsuke uke, etter arbeid. Det var gjerne Postillen, det gikk i – en lærd nok utlegning av Skriften og det troen gir og tar.

Som trommeslag

For et par måneder siden skaket slampoeten Amanda Gorman verden da hun leste sitt eget dikt The Hill We Climb på Joe Bidens store innsettelsesdag. Det er det vi husker, det andre er vanskeligere å kalle fram. Diktet hørtes. Det var spoken word-poetens høytlesning som gjorde det – ordene, ja, men rytmen, pausene, vokalene som ble forlenget, konsonantene som falt som trommeslag. Det lå ikke an til å lese stille. Hun gjorde diktet som dikt til en verdenssensasjon. Lest høyt for oss i en tradisjon inspirert av bluesmusikk, kristne salmer og en afrikansk frihetskamp – spoken word, «det talte ord».

Augustins forundring

Før trykkpressen kom, var høytlesing – naturligvis – det vanlige, stillelesing var unntakelsen. I Augustins Bekjennelser møter vi Sant Ambrosius som elsket å lese stille. Augustin syntes det var rart og prøvde seg på forklaringer, som er gode nok: 1) Ambrosius sparte på stemmen til søndagsmessen, 2) han var trett etter en lang arbeidsdag, 3) han var sjenert. Augustin var forundret over at hans kammerat leste stille, når han hadde mulighet til å lese høyt. For når han leste høyt, delte han.

Har man litt fantasi, eksisterer ikke fortiden og fremtiden i et høytlesningsøyeblikk, tiden blir ganske enkelt nåtid.

—  Olav Egil Aune, kommentator

Rent demokrati

I antikken var det vanlig å lese et avsnitt eller to fra en bok når folk samlet seg, da kunne alle være med og diskutere det de hadde hørt, etterpå. Rent demokrati. Nobelprisvinneren Oram Pahmuk skriver et sted om høytlesningen hjemme, og, som han sier: «Det var da jeg begynte å ta dette som ble lest alvorlig at jeg i min ungdom lærte å ta livet på alvor. Skjønnlitterære romaner overtaler oss til å ta livet på alvor ved å vise at vi faktisk har makt til å påvirke hendelser og at våre personlige beslutninger former livene våre.» Det skjedde også muntlig.

Overlevelsesform

Jeg møtte en kammerat for noen dager siden, far til tre barn, «brakkesyk» og lei av alt. De, der i gården, hadde tatt opp igjen tradisjonen fra sin egen barndom: Lese høyt. Lese én time hver kveld, og snakke om det etterpå. Det var en mild overlevelsesform. Og merkelig nok, som han sa, satt alle stille og lot det gli inn. Har man litt hukommelse og en smule fantasi, eksisterer ikke fortiden og fremtiden i slike øyeblikk, tiden blir ganske enkelt nåtid. Det er bare å lukke øynene, ta et dypt åndedrag og gi seg hen, sammen.

Barnets verden

Barn vet hva høytlesning betyr. Det har knapt i noen tid blitt gitt ut så mange barnebøker, som nå. Det kan høres rart ut i barne-tv-ets og filmenes tid. Men det er naturlig: Det menneskelige nærværet i fortellingen som foreldrene leser. Mor eller far eller søsken er konsentrert og til stede hos den andre – i armkroken er det såre trygt. Tv ser ungene på alene, mor og far sitter halvirriterte på grunn av høy lyd. Det er noe med fantasien, som skaper skikkelsene selv, når «bildene» skal «tolkes» i sjelen, ikke utenfor. Og da er stemmen, den rene og skjære stemmen i et rom, noe annet enn den digitale. Det er «spoken word» godt som noe, om enn ikke innenfor sjangeren.

Plutselig gror

Den svenske forfatteren og journalisten Olof Lagerkrantz skriver i boken Om kunsten å lese og skrive: «Hva skjer når vi leser? Øyet følger svarte bokstaver og tegn på det hvite papiret fra venstre til høyre, igjen og igjen. Og skikkelser, natur eller tanker, som en annen har tenkt, nå eller for tusen år siden, stiger fram i vår innbilning. Det er et underverk større enn at et såkorn i faraoenes graver plutselig begynner å gro». Ingen kunstart kan matche det. Det måtte være musikken.

Uutryddelig ting

Kanskje er høytlesningen en uutryddelig ting, uansett hvor bakpå vi måtte synes det er. Det er som å undre seg uten stans, ordene trenger inn i muskelverket. Jeg ser utfordringen, men noen – nå i koronatiden, som vi sier – sier at det «virker». Senest leste jeg om det i en dansk avis, erfaringen var den samme. Vi altså til det enkleste, vi lese høyt for hverandre, vil leser fint og «forelsket». For romaner og litteratur ellers er enestående konstruksjoner som får oss til å holde motsatte tanker i hodet uten ubehag og å forstå forskjellige synspunkter samtidig.

Gjenklang over kloden

Det å lese høyt er en urgammel metode. Amanda Gorman bare koblet seg på og leste så «høyt» at det ga gjenklang over hele kloden. Hun kom politikken i forkjøpet. Jeg vil være med i bevegelsen.


Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar