Vi må slutte å snakke om vold mot kvinner

«Send meg en melding når du er hjemme».

Siden jeg flyttet hjemmefra for ti år siden har jeg stadig utvekslet slike meldinger med venninnene mine i de sene nattestimer, særlig i helgene. På den måten har vi betrygget hverandre om at vi har kommet oss hjem i god behold.

Også britiske Sarah Everard (33) fikk en sånn melding av kjæresten sin da hun var på vei hjem fra en venn sør i England i 21-tiden 3. mars i år. Men kjæresten hennes fikk aldri noe svar.

Sarah Everard kom aldri trygt hjem.

[ Ektemannen ringde Wenche 50 gonger om dagen ]

Et drap som skapte en bevegelse

En uke etter at hun ble meldt savnet, ble hun funnet i et skogholt i Kent utenfor London. En polititjenestemann er siktet for å ha kidnappet og drept henne.

Offisielle tall viser at nærmere 90.000 kvinner blir drept hvert år på verdensbasis. Drapet på Sarah Everard er på ingen måte unikt. Likevel har det fått det noen vil kalle uproposjonal oppmerksomhet den seneste måneden.

Hundrevis trosset strenge koronarestriksjoner i Storbritannia i midten av mars for å minnes Everard. Det brøt ut sammenstøt mellom de oppmøtte og politiet, og flere ble arrestert.

På sosiale medier har Everards historie blitt delt millioner av ganger over hele verden, også her i Norge. Ikke fordi hennes historie er så unik, men nettopp fordi den ikke er det.

Blant emneknaggene som deles på sosiale medier som TikTok og Instagram er «#97%». Tallet referer til en fersk spørreundersøkelse gjennomført av UN Women, besvart av et representativt utvalgt på rundt 1.000 kvinner. 97 prosent hadde opplevd seksuell trakassering.

Sarah Everards tragiske skjebne er blitt bildet på den frykten enhver kvinne til tider føler på. Den som gjør at vi, som Everard, tar på oss praktiske joggesko når vi skal ut om kvelden, kler oss i fornuftige klær, snakker høyt på telefonen og deler posisjonen vår på mobilen med venner, slik at de kan se hvor vi er.

Den frykten som begrenser oss kvinner. Og som fortsetter å begrense oss, generasjon etter generasjon.

«Ikke alle menn»-bølgen er omtrent like feilslått som All Lives Matter-bølgen som kom i kjølvannet av Black Lives Matter-bevegelsen i fjor

—  Elise Kruse

«Ikke alle menn»

De begrensningene som følger med den frykten, er det som nå er med på å gjøre kvinner over hele verden så sinte. Responsen, særlig fra menn, i etterkant av de virale kampanjene på sosiale medier har heller ikke hjulpet. Emneknaggen «#notallmen» har nemlig også fått fart på seg de seneste ukene.

For flere menn har det vært viktig å understreke at det ikke er slik at alle menn er voldelige og trakasserer kvinner. At det må en kampanje til for å understreke at ikke alle menn behandler kvinner dårlig, oppleves både absurd og provoserende.

«Ikke alle menn»-bølgen er omtrent like feilslått som All Lives Matter-bølgen som kom i kjølvannet av Black Lives Matter-bevegelsen i fjor. Ikke bare underminerer de den opprinnelige problemstillingen, det er også et uttrykk for ignoranse og urovekkende mangel på empati.

Selvsagt er det ikke slik at alle menn behandler kvinner dårlig, men faktum er at det er nok menn som gjør det til at 97 prosent av britiske kvinner føler seg utrygge.

Problemstillingen er på ingen måte ny, men det er jo nettopp det som også er problemet. Vi har kommet langt, men det er fortsatt langt igjen.

En fastgrodd kultur

I år er det 60 år siden Ingrid Bjerkås ble ordinert som den første kvinnelige presten i Norge. Likevel viste fjorårets kvinneprestdebatt oss at det er prester i Norge som fortsatt opplever å bli diskriminert fordi de er kvinner.

I en undersøkelse fra Den interparlamentariske union (IPU) og Europarådets parlamentarikerforsamling (PACE) i 2019, oppga 85 prosent av kvinnelige, europeiske parlamentarikere at de hadde vært utsatt for psykisk vold. Likevel regnes fortsatt ikke kvinnehat som en form for hatkriminalitet, verken i Storbritannia eller i Norge.

Mange spør seg hva kvinnene egentlig ønsker å oppnå. Svarene på det er mange, fordi det er så mange ulike kvinner som sier ifra.

For to uker siden la Storbritannias statsminister Boris Johnson fram en tiltaksplan for å beskytte kvinner. Det er en god start, men det må mer enn jus til for å endre en kultur som har fått lov til gro seg fast. En kultur der menn umiddelbart føler seg utsatt når kvinner begynner å fortelle hvordan de har det.

Det er fire år siden #metoo-bevegelsen gjorde sitt inntog, og vi trodde den ville gjøre noe med nettopp denne (u)kulturen. Det har den nok også, men det er fortsatt ikke skjedd nok.

Snakk om mennene

Et sted å starte, ifølge den amerikanske forfatteren og aktivisten Jackson Katz, er å slutte å snakke om vold mot kvinner – og begynne å snakke om voldelige menn. Det er satt på spissen, men poenget hans er at betegnelsen «vold mot kvinner» mangler en aktiv part. Det er ingen som utfører noe, bare noen som erfarer noe.

Så mye av diskursen rundt disse problemstillingene blir hektet på kvinnene. Vi snakker om kvinner som blir voldtatt, kvinnehat, kvinnediskriminering og vold mot kvinner. Hvorfor snakker vi ikke om menn som voldtar, menn som hater kvinner, menn som diskriminerer og menn som utfører vold mot kvinner?

Fokuset burde ikke være på alt vi kvinner gjør for å unngå å bli overfalt, men heller på hva som gjør at en mann velger å overfalle en kvinne. Vi må slutte å omtale voldtekt som en «kvinnesak», når det i hovedsak er menn som voldtar.

Menn må i mye større grad ansvarliggjøres, særlig av hverandre. Si ifra når kompisen din slår an en upassende vits om en kvinnelige kollega, eller smekker ei på rumpa på byen. Vi har alle et ansvar for å si ifra.

Store samfunnsendringer skjer ikke over natta, men et sted må vi starte. Forhåpentligvis kan Sarah Everards historie føre oss et steg nærmere riktig retning.

[ Jordan Peterson: – Jeg blir fascinert av min egen tro ]