Kommentar

For mye sannhet?

RADIKALITET: Når blir en religiøs omvendelse til en farlig radikalisering? Og hva gjør vi så med det?

Hun var en sekulær ung kvinne som ble forelsket i en mann. Så fant han sannheten i religionen. Hun slo følge med ham og brøt med familie, venner og karriere for å stelle hus og føde barn i et lukket fellesskap.

Dette kan høres som et referat fra en rettssak som nettopp har foregått i Oslo. Men det er ikke en beskrivelse av hva som skjedde med den såkalte «IS-kvinnen». Det er handlingen i en israelsk film som forteller om en kvinnes vei inn i det vi kaller ultra-ortodoks jødedom, de som heter haredim. Det spesielle er at filmen ikke beskriver det som en farlig radikalisering, men som et respektabelt valg.

Radikalisering eller omvendelse?

Filmen «Unorthodox» slo godt an i fjor. Den forteller hvordan en kvinne bryter med sin ultrareligiøse sammenheng. Det religiøse miljøet beskrives som et fengsel man må kjempe for å unnslippe. Denne religionskritiske vinkelen preger også flere andre filmer om dette jødiske miljøet. Men også «Shitsel» ble en populær serie. Den ser med vennlig skråblikk på de ultraortodokse. De blir beskrevet som vanlige mennesker i et uvanlig miljø.

Noen vil mene at sunn religion er beste botemiddel mot ytterliggående religion. Men da må vi spørre hvorfor noen tiltrekkes av de mest radikale tolkningene.

—  Erling Rimehaug

I begge tilfeller handler det om mennesker som er født inn i denne sammenhengen. Filmen «Mekimi» handler derimot om sekulære mennesker som velger å slutte seg til et strengt religiøst miljø - hasidismen. Serien gikk på den israelske kabelfjernsynskanalen HOT allerede i 2013. Nå er den tilgjengelig for oss på den israelske strømmetjenesten «Izzy», hvor jeg nettopp har sett den. Serien er basert på en roman av Noa Yaron-Dayan, som langt på vei er selvbiografisk.

Overraskende åpenbaring

Filmens hovedperson Alma er en ung og populær programleder i kommersielt fjernsyn. Hun forelsker seg i naboen, som studerer film, og de blir kjærester. Han blir med en kamerat for å høre på en ung karismatisk rabbi, og plutselig vil han at de skal faste og gå i synagogen på den store høytiden Yom Kipper. Hun makter å ikke å være med på denne forandringen, og de prøver lenge å finne ut av det. Men da han en kveld sier at han er blitt overbevist om at Gud finnes og har et kall han må følge, svarer hun «Du vet at det betyr slutten mellom oss».

Så får hun en overraskende åpenbaring av Gud, knyttet til den jødiske høytiden Hannuka. Når de to bestemmer seg for å gifte seg og gå inn i det hasidiske fellesskapet til den karismatiske rabbien, opplever hun at foreldrene og vennene bryter med henne. De kan ikke forstå at hun vil kaste bort livet på å underordne seg et så begrenset liv. De lytter ikke til henne, bare fordømmer det hun står for. Det gjør overbevisningen hennes sterkere.

Kontroversielt parallellsamfunn

Alma - og trolig også forfatteren - ønsker egentlig bare å få aksept og respekt for sitt valg. Men det er slett ikke alle israelere villige til. Mange av de sekulære oppfatter de ultraortodokse som skadelige og uønsket. De mener de splitter og snylter på fellesskapet og skaper et parallellsamfunn som hindrer integrering. Derfor var filmen kontroversiell i Israel.

Det ultraortodokse miljøet i Israel fungerer som et samfunn for seg selv, og har et syn på kjønnsroller, seksualitet og kultur som skiller seg sterkt fra samfunnet ellers. At de også for en stor del lever på trygd og er unntatt fra militærtjeneste, bidrar til å gjøre dem kontroversielle. Selv mener de at deres bidrag til samfunnet og til å forsvarer landet er å be og studere Skriften, og at det er rimelig at de blir betalt for det.

De aller fleste er fredelige og ikke-voldelige. Men Hebron-massakren, drapet på Rabin og mordbrannen i Duma er eksempler på at det finnes et mindretall innen bevegelsen som er villige til å bruke vold.

Radikale religiøse bevegelser

Det er store forskjeller mellom de jødiske ultrareligiøse og islamistiske miljøer. Likevel ble jeg sittende og tenke på likhetene når det gjelder forholdet til samfunnet rundt. Akkurat som vi kan skjelne mellom kulturelle jøder, religiøst praktiserende jøder, ultrareligiøse og radikale voldelige grupper, har vi kulturelle muslimer, praktiserende muslimer, islamister og voldelige grupper som IS. Noen vil mene at alle muslimer er farlige, noen vil mene islam som religion er farlig, mens andre mener det er islamister og grupperinger som Islam Net som er farlige - og alle vil bekjempe de voldelige gruppene.

Mekimi vil altså bygge ned motsetningene ved å få de sekulære til å forstå de positive årsakene til at noen velger å bli med i en slik gruppe. Jeg undrer meg på om det hadde vært mulig å lage en tilsvarende film om radikale muslimer eller om lukkede kristne sekter. Ville det blitt sett som propaganda for det som er uønsket? Eller ville vi sett verdien av å få vite hva det er noen finner i slike grupper og som samfunnet ellers ikke kan tilby?

Religion som botemiddel

Noen vil mene at problemet er religion i og for seg, og at det gjelder å begrense dens innflytelse mest mulig. Andre vil mene at sunn religion er beste botemiddel mot ytterliggående religion. Men da må vi spørre hvorfor noen tiltrekkes av de mest radikale tolkningene. Fellesskap, mening og gudsnærvær skulle man kunne finne også i mer moderate sammenhenger. Er det overbevisningen om å ha funnet den ene sannheten som er så avgjørende?

Hva vi skal oppmuntre, hva vi skal begrense eller forby i et samfunn med religionsfrihet og forsamlingsfrihet er en vanskelig diskusjon. Men uansett må det være interessant å vite hvorfor noen tar slike valg.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug har i en årrekke vært en av Vårt Land profiler, som redaktør og journalist, og er nå tilknyttet avisen som kommentator.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar