Kunsten å anbefale kondomer og forkynne seksualmoral

I år er det nøyaktig 40 år siden de første tilfellene av aids ble påvist. Det skjedde i San Fransisco – men nyheten om den dødelige sykdommen, som visstnok bare rammet homoseksuelle menn, nådde raskt hjem til Norge.

Siden den gang har stadig ny kunnskap om sykdommen gjort at man i dag har gode medisiner som gjør at man kan leve med viruset uten å bli syk eller smittsom. Likevel rakk over 600 mennesker å dø av sykdommen i Norge – millioner på verdensbasis.

Den britiske TV-serien It’s a sin har den seneste tiden gjort at oppmerksomheten igjen er blitt rettet mot aids. Unge Høyre-leder Ola Svenneby har etterspurt mer informasjon om hvordan det var da aidsen kom til Norge. Anne-Karin Kolstad, generalsekretær i HivNorge, svarte ham at norske myndigheter håndterte sykdommen langt bedre enn for eksempel Storbritannia og USA. Men hun la heller ikke skjul på at «det florerte av diskriminerende forslag og umenneskelige holdninger».

[ Her er fortellingen om hva som skjedde da hiv og aids kom til Norge ]

De vanskelige dilemmaene

Et lite dykk ned i Nasjonalbibliotekets avisarkiver bekrefter raskt Kolstads utsagn. Til å begynne med fikk sykdommen tilnavnet «homsepesten», og i perioder utover 1980-tallet preget hiv og aids overskriftene i et stort flertall av landets aviser – også Vårt Land. For, ikke overraskende, var det kirkelige miljøer som stod for mye av moraliseringen som fulgte med frykten for smitten som bredte seg utover starten av 80-tallet.

Avisene fra denne tiden forteller at det er mye å skamme seg over når det kommer til hvordan kirkelige miljøer møtte aidsepidemien her til lands. Uttalelser fra kirkelige ledere viser at de strevde med å snakke om seksualliv på en ikke-fordømmende måte.

Det er en enkel øvelse å sitte på denne siden av tidsregningen og gi sin dom over fortiden. Det er mer krevende å lære noe av fortiden og ta det med inn i fremtiden. Vi kan aldri sikre oss mot en ny aidsepidemi eller lignende sykdommer. Den norske kirke og andre kristne miljøer kommer til å stå i lignende dilemmaer igjen.

Dilemmaer der de er nødt til å spørre seg hvor mye en streng seksualmoral egentlig er verdt – veid opp mot verdien av menneskeliv.

«Når mennesket bryter Guds lover»

En av uttalelsene som vakte mest oppsikt på 1980-tallet kom fra sogneprest Bjørn Bue, senere biskop i Stavanger. I en radiooverført preken i 1985 brukte Bue aids som et eksempel på hva som kan skje når mennesket bryter Guds lover.

På denne tiden var det ingen tvil om hva Den norske kirkes offisielle syn på homofili var: Kirka aksepterte ikke homofil praksis. Ikke ulikt det mange kirkesamfunn mener i dag, eller det store deler av resten av samfunnet mente på den tiden.

Likevel var det fraksjoner innad i kirka som reagerte på Bues uttalelser om aids. Daværende leder for Åpen Kirkegruppe sa til Vårt Land at det ikke «kan være teologisk forsvarlig å bruke aids-spredning som eksempel på moralsk forfall, der de homofile blir skyldige for spredningen».

Men Åpen Kirkegruppe var ganske alene. Flere av landets biskoper og prester støttet Bues homofilisyn, ifølge pressedekningen på denne tiden. Bues biskop sa til Vårt Land at han støttet sokneprestens uttalelser «fullt ut».

Det er tragisk å tenke på at unge kristne menn døde i troen på at det var Guds straff for deres «umoralske oppførsel».

—  Elise Kruse, religionsredaktør

Kirka i en skvis

Gjennom hele 1980-tallet stod Den norske kirke og andre kristne miljøer i en skvis. På den ene siden, var det viktigere enn noensinne å forkynne og praktisere nestekjærlighet i møte med en verdensomspennende epidemi, som i stor grad rammet de aller mest sårbare.

Det er ikke vanskelig å finne gode eksempler på at kristenforankrede organisasjoner og initiativ spilte en avgjørende rolle i dette arbeidet. Kirkens bymisjon, med tidligere generalsekretær Aage Müller-Nilssen, var ofte å se i Vårt Lands spalter på 80-tallet. Han var klar i sin tale om at det ikke ble gjort nok for aids-rammede og mennesker som stod i fare for å bli smittet. I senere tid har mange kristne organisasjoner fulgt etter i arbeidet for å pleie og støtte mennesker som levde og lever med hiv.

På den andre siden, var det på dette tidspunktet mindre enn ti år siden homofili var forbudt ved lov i Norge. Kristne miljøer, deriblant Den norske kirke – og Vårt Land – følte et stort ansvar for å oppfordre til et trofast, heterofilt seksualliv. Vårt Lands redaktører laget egne, alternative annonser til Helsedirektoratets annonser i kampen mot aids. Avisa ville si at «kjærlighet også innebærer holdninger som trofasthet og avholdenhet».

Ekstra vanskelig ble det for mange av de mer konservative kristne organisasjonene og fraksjonene av Den norske kirke, når kondomkampanjene ble lansert som et tiltak for å hindre spredning av viruset. For mange ble det sett på som at myndighetene godkjente et liv i synd.

Mye å skamme seg over

Men det som sprang ut av et ønske om etisk rådgivning endte opp som moraliserende og fordømmende forkynnelse. Tøffest må det ha vært for de menneskene som gikk rundt og bar på en dødsdom, som de attpåtil ble fortalt at de hadde brakt over seg selv. Det er tragisk å tenke på at unge kristne menn døde i troen på at det var Guds straff for deres «umoralske oppførsel».

I dag befinner Den norske kirke seg et helt annet sted når det kommer til homofilispørsmålet. Veien dit har vært lang – for noen altfor lang. Og det var ikke slik at utviklingen skjedde over natten. Sakte, men sikkert skjedde det noe med kirkas holdning til aidspandemien utover 90-tallet og inn mot 2000-tallet. På Kirkemøtet på Lillehammer i 2003 snakket daværende kirkerådsleder og tidligere Vårt Land-redaktør Thor Bjarne Bore selvkritisk om kirkens rolle i møte med aidsepidemien.

Han mente at mange menigheters holdninger hadde bidratt til å forsterke epidemien rundt omkring i verden ved å knytte sammen aids og Guds dom. På samme kirkemøte talte Bore og flere andre kirkepolitikere varmt for å løsne på kirkas fordommer mot å anbefale kondomer.

Det er bare synd det skjedde mer enn 10 år for sent.

[ Synd og sykdom i HBO-serie om aidsepidemien ]

I møte med dagens utfordringer

I dag, nesten 20 år etter, vet vi at det er mulig for et kirkesamfunn å anbefale bruk av kondomer som et folkehelsetiltak – uten å samtidig anbefale et løssluppent seksualliv. Likevel er det ikke vanskelig å avdekke svakheter i måten kristne miljøer snakker om seksualitet i dag. Det er fortsatt slik at noen unngår temaet i frykt for å fremstå moraliserende.

Men det flere kristne må innse er at dilemmaet ikke blir borte ved at man unngår å prate om det. For flere utfordringer kommer til å komme.

Hvordan skal kirkene snakke om for eksempel sex utenfor ekteskapet, transseksuelle eller polygami om 10, 15 og 20 år? Eller i møte med nye kjønnssykdommer? Det er vanskelig å spå, men forhåpentligvis vil historien ha lært dem noe.

For det er dette som er den vanskelige kunsten: Å snakke om sex på en måte som veileder, ikke fordømmer. Skaper trygghet, ikke skam. Gir rom for åpenhet, ikke fortielse. Ikke ulikt slik vi kan lese at Jesus selv skal ha gjort i sin tid. For det er ikke vi som skal dømme.

Historien om aidsepidemien i Norge forteller oss at dersom dette ikke gjøres, kan det i aller verste fall få dødelige konsekvenser. Det bør være grunn nok til å ta disse utfordringene på alvor.

[ Religiøse aktører har hatt en svært blandet påvirkning på hiv og aids-arbeidet. ]