Kommentar

Er dette den fasten jeg vil ha?

FASTE: Årets fastetid skal jeg bruke til å ikke drive med målretta kristen praksis.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg går alltid inn i fastetida med ambivalens. Så også i år. I en tid som allerede har stjålet mye av det jeg liker, men strengt tatt ikke trenger, framstår forsakelse som enda mindre intuitivt enn ellers.

God vanekristendom

Men dette er egentlig ikke grunnen til at jeg hvert år stiller meg klar, men verken hopper på eller av faste-vogna. Mitt utgangspunkt er at jeg har sans for ritualer. Jeg synes det er dypt meningsfullt å gå gjennom året med skiftende farger, mat, pynt og ornamentikk - jeg liker påskelam og fastelavnsboller, julekrybber og sankthansbål.

Jeg prøver også å være en vanekristen, ved å feste bestemte handlinger til bestemte tider på døgnet og uka. Jeg tar i bruk de konkrete tingene vi har: Nattverd, lystenning, korstegn og givertjeneste. Alt dette forankrer min tro i det fysiske, og slik former mine handlinger mitt indre liv.

Når det kommer til fasten, stritter jeg likevel imot dette kroppslige og rituelle.

Fasten har de senere tiåra fått en oppsving, sammen med en større oppmerksomhet rettet mot kirkeår og liturgi. Det er ikke uten grunn at nattverdsdeltakelsen øker i Norge, at pinsevenner driver med tidebønn: Hodet er fint, men det er også begrenset. Det røkelsen kan fortelle oss kan ikke sies med ord, det brødet gjør med kroppen kan ikke lærdommen gjøre.

Hjernevask

Så hvorfor er jeg skeptisk? For et par år siden leste jeg den kanadiske filosofen James K.A. Smith sin bok You Are What You Love. I boka taler han overbevisende om at det er praksisen som former troen, og ikke omvendt: det er ikke slik at bønn springer ut av troen, men heller slik at troen vokser ut av jevnlig bønn. Gjør det kristne alltid har gjort, skriver Smith. Slik skapes tro, den springer ut av gjerningene.

Smith lener seg på psykologisk forskning, og har sikkert rett om sammenhengen mellom praksis og psyke. Like fullt var min leseopplevelse klaustrofobisk. Grunnen er todelt. For det første gir han leseren en oppskrift på hvordan man kan hjernevaske seg selv og familien med Bibelen i hånd. Der jeg mener at alt menneskelig og kulturelt potensielt kan fortelle oss noe sant og godt, har Smith lite til overs for «verden». Dette synes jeg er dårlig skapelses- og inkarnasjonsteologi, og jeg tror heller ikke det er sunt, verken for voksne eller barn, å leve så påholdent.

Men viktigere er den andre grunnen: Smiths tenkning er tvers igjennom instrumentell. De tingene han anbefaler, anbefaler han for å oppnå bestemte utfall. Han går endog så langt som å sammenlikne helliggjørelse med et slankeprogram.

Jesus er som kjent ikke målet, kunnskapen og høy levealder, men veien, sannheten og livet. Det finnes ting som ikke kan folde seg fullt ut dersom det stadig blir underlagt lupe og veiing.

—  Åste Dokka

Jeg tror at det er lurt å ta tak i konkrete handlemønstre for å endre livet når det trengs. Men jeg vil ikke leve et liv der tingene ikke er noe i seg selv, men kun midler for å oppnå høyere goder. Jeg vil spise ost fordi jeg liker det, jeg vil høre på Bach fordi det er vakkert. Jeg tror en gjennomrasjonalisering og -regulering av vår egen atferd, om så målet er høyverdig og fromt, er sterkt reduserende. Jesus er som kjent ikke målet, kunnskapen og høy levealder, men veien, sannheten og livet. Det finnes ting som ikke kan folde seg fullt ut dersom det stadig blir underlagt lupe og veiing.

Å ødelegge ved å rasjonalisere

I Smiths rammeverk har også fasten et mål. Jeg klarer selv ikke la være å rasjonalisere over de fasteprosjektene jeg vurderer: Hvorfor skal jeg faste fra tv, kjøtt eller vin? Hvorfor skal jeg lese mer akkurat denne måneden? Svaret er ofte: fordi jeg skal oppdage min egen avhengighet, eller sette mer pris på det skapte. Men det sklir fort over til at jeg gjerne vil slanke meg, få krysset av noen bøker på leselista eller til og med komme nærmere Gud. Og det er enten ganske teit, eller også umulig. Dermed lar jeg være å kutte ut godteri, jeg har jo ingen god grunn. Og slik ødelegger min egen hang til rasjonalisering fasten for meg.

Av og til hender det at de julaftenkristne har bedre svar enn oss hobbykristne. Da jeg jobba som prest og hadde dåpssamtaler, spurte jeg ofte foreldrene hvorfor de hadde valgt dåp. Nesten like ofte svarte de at de syntes det var en fin tradisjon. Jeg prøvde deretter å grave litt dypere, og det var sikkert greit. Men jeg burde ikke oversett verdien i svaret deres: For dem var dåp ingen kristen trospraksis med klare mål. For dem var dåp bare noe de satte pris på, noe de opplevde som naturlig, som et gode. De trengte ikke forklare det for meg, fordi de ikke trengte å forklare det for seg selv.

Inspirert av dem er dette den fasten jeg vil ha i år: Jeg vil leve et mer ikke-intensjonelt liv, der jeg styres mindre av tanken og de gode argumentene og mer av opplevd verdi og intuisjon, av det som tiltaler meg og beveger meg, det som kjennes godt og det som ser ut til å gagne andre. For dem som lever ett liv, og ikke to parallelle, er tingene bare det de er, og det er også nok.


Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar