Kommentar

Syndig? Eller bare litt ubegavet?

MORAL OG UMORAL: På 2020-tallet gjør vi ikke lenger noe galt, bare noe dumt eller idiotisk. Er umoral i ferd med blitt et spørsmål om IQ?

«Jeg har gjort noe dumt ...»

Hører du den frasen på TV-nyhetene vet du det er alvor på ferde. Etter lang tids mediepress sitter en betrodd person der i flomlyset, enten det nå er i USA eller Norge, og er klar til å legge kortene på bordet: En toppsjef har begått underslag, en komiker har skambanket noen i fylla, en politiker forgrepet seg på mindreårige. Avsløres noe litt mindre stygt, brukes kanskje ord som ubetenksomt, eller tåpelig. Ordbruken er såpass konsekvent, at den minner om en innarbeidet, medial liturgi.

I begge tilfeller sikter ordene inn en årsaksforklaring. Det var fornuften som sviktet, dessverre. For å si det rett ut: Jeg opptrådte ikke særlig smart!

Manglende intelligens?

Men det er heller sjelden at gjerningsperson virker ubegavet. Snarere tvert imot. Høy intelligens har ofte vært en avgjørende ressurs, nettopp på vei mot toppen - og fallhøyden.

Men hva bunner den i, denne tendensen til å fordumme det onde, hvis jeg nå virkelig har dekning for å snakke om noe sånt?

Tilfeldige språkvaner? Eller at man, fortvilet som man er, prøver å polstre seg? Jeg ville nok også ha kjent meg fristet til å fremstille brøden som et utslag av dumskap, heller enn en frukt av mørke sider i min person. Og det selv om tilsløringen la stein til byrden for dem ugjerningen rammet.

Men kanskje bryter det på dypere vann her. Det ville gi en viss mening om språket illustrerte en forskyvning i makt: fra et sett av urgamle, kristne instinkter rundt fenomenet synd, til opplysningstidens tilsynelatende så blide regime.

Og legger du deg flat, får du ikke gjort særlig mye for å bøte på skaden.

—  Asle Finnseth

Regler, grunnmønstre

La meg teste ut en skisse.

Den kristne forståelsen av synd har mange fasetter, og det er ikke plass til å utmale dem her. Men både Det gamle og Det nye testamente har nøkkelord for synd som handler om å bomme, bryte regler, trå feil. Utbredt i begge testamenter er også betegnelser av typen anomía (gresk) som lodder dypere. Mer enn enkelthandlinger peker disse termene ut et grunnmønster. Kanskje ikke det dypeste i oss, for vi bærer fortsatt Guds bilde. Men en ulykkelig tendens til å dyrke det skapte fremfor Skaperen. Kirkefaderen Augustin har et treffende navn på tilstanden, vi er «innkrøket i oss selv». Derfor ender vi med å (for)bruke både medmenesker og Gud i tilbedelsen av meg og mitt.

Så, fra 1700-tallet og utover, ruller opplysningstiden inn. Den arter seg som en «frigjøringsbevegelse fra Gud» - på bred front. Den topper seg blant annet under den franske revolusjon i 1792-93. Notre Dame i Paris er bare en av mange katedraler som omdøpes til et kultsteder for Fornuftens Gudinne, kilden til opplysning og fremskritt. Menneskets grunnsynd defineres nå primært som en formørkelse av fornuften, kuet som den er etter århundrer med pavelig despoti, religion og annen overtro. Men slipp bare fornuften fri, også som moralsk kompass. La vitenskapens rene lys gå opp over verden, så mørke og kunnskapsløshet feies bort. Da vil mennesket bli godt. Det vil reise seg i sin fulle høyde som skapelsens hersker og forvalter, og, uavvendelig, føre jordelivet mot stadig nye høyder fremskritt, velferd og lykke.

Ble ikke dydsmønstre

Denne nye, naive og reduksjonistiske forståelsen av synd kom til å rå mye av grunnen i Vesten, Norge inkludert. Følgelig har det blitt svært krevende å komme til rette med den blinde bestialiteten som har utspilt seg i regi av for eksempel stalinisme og nazisme; kall det ondskapens irrasjonelle dybder. For selv om mennesket høstet rikelig av fremskrittets og opplysningens frukter, fortsatte det dessverre å myrde, plyndre og bedra.

Slik kirken bekjenner det

Hva med kirken på 2020-tallet. Hvilke ord legger liturgien i munnene våre når vi - ikke minst i nå i fastetiden - skal bekjenne våre synder? Pågår en lignende forskyvning her, bare sterkt forsinket?

For å sjekke har jeg bladd meg gjennom syndsbekjennelsene i Den norske kirkes liturgier fra 1887 og utover. Øvelsen tok meg via revisjonene i 1920 og 1977 og frem mot gudstjenestereformen av 2011.

Å dvele ved enkeltheter er det ikke plass til her. Men om vi ser på ytterpunktene er det slående forskjeller i hva bekjennelsen legger vekt på. «Jeg arme, syndige Menneske», heter det i 1887, har ikke «alene syndet mot dig i Tanker, Ord og Gjerninger», men «er ogsaa undfangen og født i Synd og er ... aldeles strafskyldig og fordømmelig ...»

Totalvrak, altså: Med tynn bibelsk dekning redusert til en eneste masse av synd og «Ond lyst».

Det andre ytterpunktet melder seg i en revidert liturgi for familiegudstjenester i 1977. Den har blitt et mye valgt alternativ, også i hovedgudstjenesten av i dag: «Gud, du kjenner oss og elsker oss alle. Vi har gjort deg imot. Vi har glemt deg og det du vil vi skal gjøre. Vi har tenkt mer på oss selv enn på andre.»

Hva skjer her? Her dominerer bildene av mental svikt - glemming, feilplasserte tanker. Det er nesten så man bare har «gjort noe dumt.»

Ta det oppreist

Evnen til å ta ansvar, vedkjenne oss det onde, i hjerte, holdning og handling, er en avgjørende side ved vår verdighet som mennesker. Hvor sannferdig og realistisk vi gjør det, avslører dype ting i oss. Fordummer vi synden, forflater vi også oss selv, dypet i denne verdigheten. I tillegg gir vi synden grobunn, så den lettere kan vokse vilt.

Derfor trenger vi liturgier som ikke er reduksjonistiske, verken den ene eller andre veien. Slik at vi - når vi har styrke til det - ikke legger oss flate. (I mageleie er det ikke mye du får gjort for å ta ansvar, bøte på skaden.) Men heller øve oss i å ta ansvaret, oppreist. I tillit til at Gud er barmhjertig, og at dette vakre trekket fra Skaperen ikke er utslettet i mennesket.



Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar