Protestantismens plass i miljøkrisen

«Man kan jo bare undre seg over hvor ideen om å legge jorden under seg, kommer i fra». Slik la hun det fram, samiske Gunn-Britt Retter, da hun i Vårt Land nylig kritiserte tanken om at mennesket skal forvalte jorden. Hun mener den stiller mennesket utenfor naturen som herre over den, mens hun med samisk blikk ser naturen som noe hun er en del av og vil leve i pakt med.

Retter ville ikke direkte peke på kristen tro, men lot det henge som et åpent spørsmål. Svenske Peter Halldorf går lenger i sin bok Derfor sørger jorden, som i november kom på norsk. Han mener at få bibelvers har blitt mistolket på mer ulykkelig vis enn Første Mosebok 1,28, der det står: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!» Halldorf skriver: «Den linsen som dette bibelverset har blitt lest gjennom, særlig innen protestantisk teologi, har, bevisst eller ubevisst, bidratt til dagens økologiske krise».

Kapitalismens ånd

Hva som har ført til hva, er sammensatt. Forskere har studert forholdet mellom tro og økonomisk utvikling. Ofte har protestantiske land blitt løftet fram som suksesshistorier. Gudsfrykt med nøysomhet og synet på arbeidet som et kall fra Gud, har vært en drivkraft bak hardt arbeid og skapt økonomisk vekst. Den tyske sosiologen Max Webers verk Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd fra 1904 og 1905, nevnes ofte i denne sammenhengen. Weber mente at en protestantisk etikk var mye av grunnen til at Europa og USA hadde sterkere økonomisk vekst enn resten av verden. Den åpnet for arbeide for å skaffe seg rikdom. Samtidig skulle det personlige forbruket være preget av nøysomhet. Dermed sparte vesteuropeere opp kapital som igjen ga sparing og nye investeringer. Weber mener dette preget særlig kalvinistene. Norske forskere, som Ola H. Grytten, har hevdet at mye av denne etikken også preget Norge gjennom pietismen og Hans Nielsen Hauge.

Men Weber karakteriserte denne økonomiske fornuften og ordenen, som et «jernbur». «Denne orden er nå bundet til de tekniske og økonomiske vilkårene for maskinproduksjon, som i dag bestemmer livene til individer som blir født inn i denne mekanismen, ikke bare de som er direkte knyttet til økonomisk vinning, med uimotståelig kraft. Kanskje vil det bestemme over dem inntil det siste tonnet av fossilisert kull er brent opp».

Det er litt rart å lese dette sitatet nå i 2021, litt over hundre år etter.

En gave fra det høye

Halldorf har i nærmere 30 år vært opptatt av den kristne tros røtter, og østlig, ortodoks tro og praksis. Det er også dit han går for å finne en ny vei både for troen og verden.

Nøkkelordet er inkarnasjonen. At Gud ble menneske og «tok bolig iblant oss», slik det leses 1. juledag i norske kirker, står sentralt også i den protestantiske troen. Men inkarnasjonen har en annen vekt i den ortodokse troen. Den omtales mye mer gjennomgripende. Patriarken i Konstantinopel, Bartholomeus, skriver i sin bok Møte med mysteriet - et håp for jorden (2012) at Den øst-ortodokse kirke legger frem et liturgisk verdensbilde: «Det forkynner en verden som er gjennomsyret av Gud, en Gud som er dypt involvert i denne verden».

Mens den lutherske tradisjonen har vært opptatt av læren, og den enkeltes personlige frelse gjennom tro, legger den ortodokse større vekt på sammenhengen mellom det åndelige og det materielle. Patriarken mener også at røttene til miljøkrisen er åndelige mer enn økonomiske eller teknologiske, og skriver: «Vi behandler vår planet på en umenneskelig, gudløs måte nettopp fordi vi ikke lenger ser den som en gave fra det høye». Patriarken mener at uten å forandre måten vi som mennesker ser verden på, vil vi bare hanskes med symptomene, ikke de underliggende årsakene.

Uatskillelig

Et annet sted skriver patriarken: «Naturen er en vidåpen bok, som alle kan lese i og lære av. Hver eneste plante, dyr og mikroorganisme forteller en historie, rommer et mysterium, innehar en ekstraordinær harmoni og balanse, som er gjensidig avhengig og komplementær. Alt peker mot det samme møtet, det samme mysteriet». Patriarken skriver at ortodoks teologi «anerkjenner naturen som uatskillelig fra menneskehetens identitet og skjebne, siden hver eneste menneskelig handling etterlater et varig avtrykk på jordens kropp».

Patriarken omtaler også det ortodokse uttrykket «kosmisk transfigurasjon» som handler om en grunnleggende tro på at hele skaperverket er hellig og praktfullt. Når Kristi forklarelse feires, trekker feiringen frem «hele skaperverkets hellighet, at det mottar og tilbyr en forsmak på den endelige oppstandelsen og gjenopprettelsen av alle ting i den kommende verden».

Fred med naturen

Antagelig ville det ortodokse synet funnet mer gjenklang hos samiske Retter. I den vestlige kulturen er en stor omforming på gang. FNs miljøprogram kom nylig med sitt vitenskapsbaserte utkast til løsninger for å takle klima-, biodiversitet- og forurensningskrisen. Den hadde tittelen: «Å skape fred med naturen».

Den norske kirke står i en protestantisk tradisjon og har et uttrykt engasjement for klimaspørsmålene. Kanskje vil den si at et protestantisk verdenssyn langt på vei kommer til samme handlingsalternativer. Men det er en spennende tanke om et ortodoks, liturgisk verdensbilde, kan gi arbeidet for å skape fred med naturen, en større kraft.

Turid Sylte

Turid Sylte er journalist i nyhetsavdelingen i Vårt Land.