En gammel mediebransjevits, som gjør seg best på engelsk, går slik:
- Why did you become an editor?
- Well, to cut a long story short…
Ordene redaktør og redigering har sitt utgangspunkt i i det latinske verbet redigo, som betyr både å samle inn, men også å redusere, å kutte ned i størrelse. Journalistikk handler like mye om ikke å publisere som å publisere. Journalistikk er å velge, som vi pressefolk liker å si i litt pompøse øyeblikk (eller når det er litt få journalister på morgenmøtet). Derfor dreier mediekritikken seg like ofte om hva som ikke er i spaltene, som om hva som er i spaltene.
Trykkokereffekten
De siste ti årene har debatten om den såkalte trykkokereffekten gått jevnt i norsk offentlighet. Teorien går ut på at hvis enkelte synspunkter, f.eks. utfordringer knyttet til innvandring og islam, undertrykkes i mediene kan det føre til en slags eksplosjon. Denne påståtte effekten ble mye diskutert etter terrorangrepene 22. juli 2011, og Breiviks inspiratorer fikk mye oppmerksomhet i norsk presse i årene som fulgte.
Trollene sprakk ikke i lyset
— Bjørn Kristoffer Bore
Trykkokerteorien mistet litt damp 6. januar i år, da en halvnaken og hornkledd sjaman ledet en storm mot kongressen i USA. Angriperne trodde på løgner om valgfusk og pedofile satankulter, teorier som hadde blitt luftet kraftig i flere store amerikanske medier. Men trollene sprakk ikke i lyset. Den frie luften ga tvert imot ny næring til flammene.
Ideen om at redaktørene skal redigere, dvs. kutte og kappe, ble utfordret da bredbånd ble allemannseie for to tiår siden, Pressen møtte ikke bare en kamp om øyeepler og annonseinntekter, selve konseptet med å være en portvokter ble også utfordret. Når smarttelefonen ble en ny kroppsdel for nordmenn ble denne utviklingen forsterket ytterligere. Har redigering en plass i en verden der «information wants to be free»? Nei, mente mange. Internett var ikke et massemedium, men et medium for massene. Derfor måtte også mediene åpne seg mer for leserne. Kommentarfelt ble åpnet, bloggere slapp til, «lik og del» ropte redaktørene. Det var et godt og demokratiserende prosjekt som i sum har gitt norske medier et kraftig bedret mangfold.
[ «Et valgtap for KrF kan gi partiet en ny kurs», skriver Per Anders Hoel i denne analysen. ]
Åpnere kommentarfelt
Når kommentarfeltene åpnet seg kom det fram en del sterke ytringer, spesielt på områder som innvandring og klima. Det spredte seg et inntrykk av at mediene ikke speilet folks virkelighet, at meninger og ståsteder ble undertrykt. Nå måtte lokket av gryta, ellers kunne det gå galt. Meningsrommet ble utvidet, og nye stemmer ble hentet frem. Men underveis har dessverre mange pressefolk tatt litt for mye kontrær tran. I frykt for at det skal boble over i folket har mange norske journalister blitt utkommandert til å løpe småsvett rundt med mikrofon i jakt på «noe kontrært». Etterpå har det vanket klikk og ros.
Det har gitt en del arbeidsuhell. Ekstremister har blitt normalisert, og marginale fenomener har blitt gjort større en de kanskje har fortjent. Eksemplene er mange. Hans Lysglimt Johansen, som kaller seg leder av partiet Alliansen, gjorde sitt gjennombrudd i norsk offentlighet som en slags Trump-kommentator på NRK under USA-valget i 2016. Lysglimt har siden markert seg sterkt med det jeg nøyer meg med å kalle en rekke spesielle utfall. Amerikanske Andy Ngo, en høyreradikal aktivist som kobles til ekstreme grupperinger, ble presentert som «journalist» på NRK Dagsrevyen i et innslag om demonstrasjoner i Wisconsin.
Det som er litt spesielt er at det rikskringkastingen som er en gjenganger i slike saker. VG, og min tidligere arbeidsgiver Dagbladet, er kjent for tabloide titler og saker, men selv om de lever av klikk er tabloidene langt flinkere enn NRK til å styre unna slik tendensiøs og ukritisk kildebruk. Det var NRK som måtte ta selvkritikk etter å ha utvist manglende kildekritikk når de valgte å publisere en norsk forskers omstridte påstand om at koronaviruset ble skapt i et laboratorium. NRK har også i årevis vært et slags hofforgan for samfunnsdebattanten Johan Galtung, som er den mest profilerte sprederen av det dypt antisemittiske «Sions vises protokoller» i Norge.
Alternativt vaksinesyn
Det er også NRK Nyhetsmorgen som i beste sendetid valgte å slippe til en enslig sykepleier med det vi må kalle et svært alternativt vaksinesyn, med påstander om dårlig effekt av koronavaksinen. I mange år sto Jan Åge Torp, en marginal figur i det kristne Norge, høyt oppe på lista til norske journalister når de skulle ha en “kristen”. Alle skal tydeligvis med. NRK slapp også til ledelsen i en Facebookgruppe kalt «Folkeopprør mot klimahysteriet» til på «Politisk kvarter», uten å synlig reflektere over at flere av initiativtagerne hadde bånd til rasistiske grupperinger, og hadde hetset norske politikere. NRK er ikke alene. I fjor fikk for eksempel Aftenposten mye kritikk, også fra denne avis, for å la «Fjordman» vurdere innholdet i en tv-serie om 22. juli.
Nå er det i seg selv ikke galt å intervjue ekstremister, vaksinemotstandere eller aldrende akademikere som liker å fordype seg i antisemittisk litteratur. Problemet er når ytterpunktene ikke utfordres, møter kritisk motstand, eller når deres ytringer ikke blir satt i kontekst. Da normaliseres ekstreme standpunkter, og det oppstår en falsk balanse.
Pressen har lyttet for mye til kommentarfeltet og for lite til folket
— Bjørn Kristoffer Bore
Pressen har også vært med å gjøre fenomener større enn de er. Såkalte alternative medier har fått mye omtale, men undersøkelser vises at de ikke leses eller er kjent av det store flertall. For all del: Folk flest leser ikke Vårt Land heller, men vi har aldri utgitt oss for å snakke på vegne av folk flest. Mediene har gitt større plass til innvandringskritiske stemmer, samtidig viser meningsmålinger at folk er blitt mindre skeptiske til innvandrere. De siste årene har vi i Vårt Land og andre bekymret oss høylytt over en mer polarisert debatt. Men selv om debatten går høyt i spaltene er det ingenting som tyder på at folket er mer polarisert. “Også her har utviklingen de siste tiårene gått mot økende konsensus – om velferd, fordeling, skole, forsvar, likestilling, homofili, innvandring og miljø”, skriver Kjetil Rolness i Aftenposten. Nå skriver vi at folk begynner å bli lei av koronatiltakene. Men de jevnlige meningsmålingene fra Norsk koronamonitor viser en stabil og overveldende oppslutning om regjeringens tiltakslinje.
[ Det kan bli ungdomsboom på Stortinget etter valget. Se de nye profilene. ]
Lyttet for lite til folket
Pressen har lyttet for mye til kommentarfeltet og for lite til folket. Retten til at alle skal få ytre seg fritt har blitt omtolket til at det er en plikt til å lytte, nikke og formidle videre. Har noen stilt seg opp på en såpekasse må de få en gratis megafon, hvis ikke kan de bli lei seg.
Samtidig må vi ikke miste det målet om en bredest mulig debatt av syne. Da må vi jakte på de viktige stemmene som drukner i kommentarfeltkakafonien. Vi i Vårt Land vil nå sette høyere krav til debatten i våre kommentarfelter på Facebook. Det siste året har vi også prioritert vår redigerte debattflate på vl.no framfor det mer åpne forumet verdidebatt.no. Det har både gitt økte lesertall, høyere kvalitet på debatten, og økte inntekter.
Mediene har blitt flinkere til å filtrere støyen fra den lille minoriteten som bruker kommentarfeltet. Vi har blitt flinkere til å motstå den kontrære fristelsen. Det var på tide å korke den tranflaska. Den var blitt litt harsk.
RETTELSE: I en tidligere versjon av denne kommentaren sto det at “Det var NRK som valgte å publisere en enslig norsk forskers nå grundig tilbakeviste påstand om at koronaviruset ble skapt i et laboratorium”. Det er mer riktig å si at teorien er omstridt, enn å kalle den grundig tilbakevist. Kommentaren er nå oppdatert.
[ Sterke videobevis lagt fram i riksrettssaken – ikke nok til å overbevise republikanerne ]
