«Ingenting kommer til å være som før», skrev jeg om kvelden 22. juli 2011. Denne følelsen av at vi hadde opplevd noe som ville forandre hvordan vi forholder oss til verden, var jeg ikke alene om. Den gikk igjen i mange kommentarer og innlegg i dagene etter terrorangrepet, skriver Hallvard Notaker i boken «22. juli og Arbeiderpartiet». Den stansede klokka på regjeringsbygget i Møllergata ble brukt for å illustrere at vi hadde opplevd et tidsskille.
Delvis uttrykte denne følelsen en frykt. Det var derfor det var slikt sterkt behov for at statsministeren og kongen forsikret oss om at ingenting var forandret: Det norske demokratiet sto fast. Men det uttrykte også en forventning om at vi nå måtte ta lærdom, at vi måtte legge om kursen slik at noe slikt ikke skulle skje igjen.
Aldri mer - men hvordan?
Hver gang store kriser har rammet oss, har denne reaksjonen preget ettertiden. «Aldri mer 9. april» sa generasjonen før meg. Og nå er det pandemien som får oss til å forlange at det skal tas grep som gjør oss bedre rustet neste gang nye sykdommer angriper oss.
«Aldri mer» kan bety to forskjellige ting. Det kan bety at vi forbereder oss på å takle krisen bedre når den kommer. Men det kan også bety at vi gjør noe for å forebygge at det kommer en ny krise.
«Aldri mer» kan bety to forskjellige ting. Det kan bety at vi forbereder oss på å takle krisen bedre når den kommer. Men det kan også bety at vi gjør noe for å forebygge at det kommer en ny krise.
— Erling Rimehaug
I den første tiden etter 22. juli, var det den siste tilnærmingen som sto i fokus. Hvordan skulle vi forhindre at nye unge menn ble terrorister? Hvordan kunne vi motarbeide høyre-ekstremisme og dempe konfliktnivået i samfunnet? Dette viste seg fort å bli splittende problemstillinger, skriver Notaker. Det var ulike og sterke meninger om hva som var problemet og hva som var svaret.
Fra offer og samlingspunkt til skyteskive
Det ble en politisk betent tilnærming, som alle partier nærmet seg med den største varsomhet. Debatten, særlig i sosiale medier, om ytringsfrihet og ytringsansvar og om innvandring og multikultur ble ikke mindre intens, snarere tvert om. «Kjærligheten i rosetogene fikk fellesskapet til å synge om det som bandt sammen, men den fikk ikke det som splittet til å bli borte», skriver Notaker. Å bli enige om årsakene til terroren og hva som måtte gjøres, ble kontroversielt. Først i år har regjeringen lansert en handlingsplan mot høyre-ekstremisme. Vi kom aldri i gang med hvordan terror skal forebygges.
[ Johansen: Ap burde korrigert kursen ]
I stedet kom debatten etter terroraksjonen til å handel om beredskap. Gjørv-kommisjonens konklusjon om at mange liv kunne vært reddet om beredskapen mot terror hadde vært bedre, var knusende. Aldri mer skulle vi være så uforberedt.
Resultatet ble en politireform. Det er all grunn til å tro at politiet nå er bedre i stand til å samordne seg, analysere informasjon, fatte beslutninger og samarbeide med Forsvaret og andre. Men det betyr også at vi har fått et mer sentralisert politi, med mindre rom for nærhet og lokalt initiativ. Vi har fått mer vakthold og sikring av lokaler og institusjoner. Breivik ville kanskje nå blitt stanset. Men det var to gamle menn, og ikke politiet, som stoppet Philip Manshaus.
Pandemi-beredskapen sviktet
«Beredskapen var altfor dårlig», sier LO-lederen nå om pandemien som rammet oss for et år siden. Snart kommer nok en kommisjon til å påpeke alvorlig svikt, som kanskje har kostet liv også denne gangen. Det mest åpenbare var mangelen på smittevernutstyr, som ble desto verre fordi alle andre var like dårlig forberedt. Noen husker kanskje de tusen nødrespiratorene Erna Solberg presenterte, og diskusjonen om hvor man skulle sette grensen for hvem som skulle få respirator. Det blir ganske sikkert lettere å få penger til lagre av slikt utstyr i framtida.
Testing og smittesporing tok det lang tid å få lagt til rette for. Nå har vi lært mye om hvordan det kan foreberedes. Vanskeligere er spørsmålet om hvordan man skal kunne skalere opp helsevesenets kapasitet når en krise rammer. Utstyr, lokaler og senger er tross alt det enkleste. Personale er den store knapphetsressursen. Skal vi holde oss med flere intensivplasser enn vi vanligvis trenger for å være forberedt?
[ Stolt av å sette etikk først ]
Hvis helsevesenet var bedre rustet for å takle en pandemi, kunne vi trolig unngått noen av de kraftigste tiltakene for å holde smitten nede. Men mer smitte ville betydd flere syke, flere døde og flere med langtidsskader. Skal vi akseptere det for å unngå andre helseskader? Den debatten er nok bare såvidt begynt.
Varslede kriser
Pandemien var blitt varslet av Verdens Helseorganisasjon gjennom lang tid. Vi visste at den ville komme. Likevel var det ikke tatt høyde for det i beredskapsplanleggingen. Vi reagerer lettere på det vi har erfart enn på det som kanskje kan skje.
[ Korona kom, ebola forsvant ]
Så vet vi også at vårt forbruk av natur er en av grunnene til at det vil dukke opp nye virus - og dermed nye pandemier. Å gjøre noe med det, er langt vanskeligere. Det er lettere å diskutere hva vi skal gjøre når pandemien slår til. For så lenge vi ikke gjør noe med årsakene, vil nye pandemier komme.
Leve med krise
Dermed blir det også et spøsmål om hvordan vi bedre kan leve med slike kriser. Vi kan ikke i lengden leve med stadige nedstengninger av samfunnet. Beredskap handler også om å være forberedt på en mer usikker tilværelse. Det er kanskje det som blir vanskeligst å forholde seg til.