Da jeg var liten var jeg stolt over å være jødisk og halvt israelsk. Det var stas å komme hjem etter lange sommerferier i Israel og fortelle klassekamerater om min eksotiske mega-slekt og om alle brennmanetene langs middelhavskysten.
Det var kult å lære bort banneord på hebraisk til de andre ungene i skolegården. Og det føltes viktig når læreren min spurte meg om jeg ville holde foredrag om jødiske høytider i livssynstimen. Jeg hadde det alle pedagoger ville kalt en sunn og god selvfølelse for et barn.
Ofte måtte jeg bare stå og kjenne på den pinlige stillheten som bredte seg i et rom når jeg fortalte hvor etternavnet mitt kom fra.
— Dana Wanounou
De voksnes spørsmål
Men gjennom oppveksten var det stadig voksne som satte selvfølelsen min på prøve. Det var dem som lurte på hva jeg, Dana på åtte år, syntes om hvordan Israel behandlet palestinerne. Synes ikke jeg også det var helt groteskt? Og hva sa slekten min der nede? Var de med på det?
Ofte måtte jeg bare stå og kjenne på den pinlige stillheten som bredte seg i et rom når jeg fortalte hvor etternavnet mitt kom fra. Redningen var ofte en velmenende voksen som utbrøt «Wanounou - så du er i slekt med han som varslet om Israels atomvåpenprogram? Ja, da er du jo på den riktige siden, da!» Da pleide jeg å svare at vi ikke var i familie, men jeg syns han var veldig kul. Da ville de voksne forstå at jeg var ålreit likevel, på tross av det manglende slektskapet.
Som barn forstår man ikke hvor kompleks og sammensatt verden, politikken og mennesker er. Man måler sin egen opplevelse av omgivelsene opp mot tilbakemeldingene man får - først og fremst fra rollemodellene; de voksne - og så justerer man seg etter det. Sakte, men sikkert ble også min selvfølelse justert. Fra å være stolt over den jeg var, begynte jeg å skamme meg. Det var jo slett ikke kult å være verken jøde eller israelsk. Det var flaut.
[ Anki Gerhardsen: Tolker ikke NRK-tabbe som jødehat, men Israel-kritikk ]
Sosial overlevelse
Da den andre intifadaen brøt ut tidlig på 2000-tallet var skammen et faktum. Den gangen var jeg 18 år og gikk siste året på videregående. Nå var det ikke bare voksne som avkrevde svar fra meg. Det var også jevnaldrende, som leste nyhetene, og som var rystet over Israels brutale fremferd overfor palestinerne.
Spørsmålene haglet: Mener du Israel har rett til å eksistere? Ville du stemt på Ariel Sharon? Forstår du hvor provoserende det er at du tror du er utvalgt? Hater du muslimer? Kunne du drept en palestiner?
Fordømmingen av Israel var så unison i Norge at det nå handlet om sosial overlevelse: svar på alt og svar riktig, ellers er du ikke en av oss.
— Dana Wanounou
Det var urimelige og overveldende spørsmål for en attenåring å måtte svare på. Men jeg opplevde det som jeg ikke hadde noe valg. Fordømmingen av Israel var så unison i Norge at det nå handlet om sosial overlevelse: svar på alt og svar riktig, ellers er du ikke en av oss.
Problemet med en slik dialog er åpenbar: Ingen av dem som ønsket å høre hva jeg hadde å si, fikk ærlige, åpne betraktninger. De fikk glattpolerte svar som bare hadde til hensikt å overbevise dem om at jeg ikke var et monster.
Til slutt unngikk jeg å fortelle andre om bakgrunnen min. Hvis noen spurte om etternavnet mitt sa jeg at det stammet fra Marokko. Til nød sa jeg at familien min var marokkanske jøder. At hele slekta emigrerte til Israel på 1960-tallet ble en detalj jeg holdt for meg selv.
[ «Dette er typisk NRK: Man skal ikke omtale Israel uten å si noe stygt om det» ]
En fastlåst norsk debattkultur
Mange har reagert på NRK-programleder Shaun Henrik Matheson sin utskjelling av Israel på radio denne uka. Jeg er glad for at det er så mange som forstår hvorfor det han sa var problematisk. Det viser at det tross alt er mange av oss som verdsetter en nyansert debatt der vi snakker om hverandre med grunnleggende respekt.
Samtidig var jeg ikke blant dem som ble sjokkert over utspillene til NRK-verten. Det er jo nettopp denne usaklige og generaliserende antipatien mot israelere jeg har måttet forsvare meg mot siden jeg var barn - i nesten 40 år.
Konsekvensen er at det norske ordskiftet om Israel og Palestina forblir umodent.
— Dana Wanounou
Isolert sett er ikke tiraden til Matheson noe jeg mister nattesøvnen over. Jeg skammer meg nemlig ikke mer, men det kommer jeg tilbake til. Det som derimot er et problem er at de holdningene som vi hørte på NRK radio ikke er enkelttilfeller. De er del av en skjev og ensidig debattkultur vi har her i Norge om Midtøsten. Den har innslag av rasisme og jødefiendtlighet, og den er så fastlåst at det nærmest er umulig å utfordre den.
Konsekvensen er at det norske ordskiftet om Israel og Palestina forblir umodent. I stedet for en opplyst samtale om en kompleks situasjon setter vi banale merkelapper som «snill» og «slem» på andre mennesker. Jeg tror dessuten at mange nordmenn, inkludert mange journalister ikke våger å utfordre denne diskursen. Historien er, og må alltid være at Israel er slem og Palestina er snill. Men slik er jo ikke verden. Den er mye mer flersidig og intrikat enn som så.
Skammen slapp taket
Hva skjedde så med min egen skam? Vel, den gikk ikke bort av å se på meg selv i speilet og si høyt at jeg er god nok som jeg er. Derimot mistet skammen taket på meg da jeg tok Midtøsten-fag på universitetet. Det var da jeg begynte å lese om området, om historien, om storpolitikken, om demografien og om religionene at jeg fikk tilbake motet til å være den jeg er.
Med tiden har jeg lært meg å lukke ørene for urimeligheter, og heller sette pris på dem jeg lærer noe nytt av og som utfordrer meg.
— Dana Wanounou
Ikke fordi det jeg leste om Israel overbeviste meg om at landet er fri fra skyld. Tvert i mot. Jo mer jeg leste, jo mer kritisk ble jeg. Samtidig ble jeg mer kritisk til det norske narrativet om Palestina, som jeg mener er ensidig.
Og skammen slapp omsider tak fordi jeg klarte å gjennomskue usaklige «sleivspark» for det det var: kunnskapsløshet.
Med tiden har jeg lært meg å lukke ørene for urimeligheter, og heller sette pris på dem jeg lærer noe nytt av og som utfordrer meg. De som evner å diskutere og forklare Midtøstenkonflikten med innsikt og empati. De som gjør meg mer reflektert og mer kritisk, men på den konstruktive måten. Måtte slike stemmer nå helt til mikrofonene på Marienlyst.
[ Vårt Land mener: «NRK-saken viser at det er nødvendig å trappe opp kampen mot antisemittisme» ]
