Barna må få snakke fritt

– Jeg skulle ønske jeg bare kunne forsvinne, sier 14 år gamle Holly dagen før hun skal møte utvalget som skal avgjøre om hun og lillebroren skal tilbake til foreldrene sine eller bli boende i fosterhjem.

Den danske TV-serien Ulven kommer har høstet strålende kritikker både i Danmark og Norge. På en overbevisende måte beskriver den det vanskelige dilemmaet ansatte i barnevernet står overfor når de mistenker at barn blir utsatt for omsorgssvikt: Hvordan skal vi vite om barna snakker sant, og om de tør å fortelle om hva som egentlig foregår hjemme?

Sosialrådgiver Lars Madsen får tildelt Holly og broren sin sak. Han mistenker tidlig at barna blir utsatt for vold fra Hollys stefar. Det viktigste indisiumet han har er Hollys skolestil, der hun i detalj beskriver stefarens voldelige oppførsel. Samtidig nekter foreldrene for at barna utsettes for noe hjemme. Hele serien er bygd opp som en nervepirrende krimthriller fra start til slutt, der du ikke klarer å bli enig med deg selv om hvem som snakker sant.

[ Kristne vaksinemotstandere tror koronavaksinen er dyrets merke ]

Norsk barnevernspraksis under lupen

Ulven kommer er en fiksjonsserie, men den peker også på noen helt reelle dilemmaer som vi som samfunn står overfor i virkeligheten. Det er, som Aftenposten skrev i januar, få ting som skaper så voldsomme reaksjoner i Norden som barnevernet. Facebook-gruppen «Barnevernet vil vi ha fullstendig fjernet» har nærmere 24.000 medlemmer. Her legges det daglig ut innlegg fra fortvilte foreldre som har fått barna sine fratatt og barn som er plassert på institusjoner.

Mange har påstått at det norske barnevernet svikter både foreldre og barn. En rekke saker har gått så langt som til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg. Denne uka er temaet igjen oppe i tre saker som skal behandles samlet i Høyesterett.

Høsten 2019 ble Norge dømt i fire slike saker i EMD. Det har i all hovedsak dreid seg om tvangsadopsjon, mangelfulle begrunnelser og begrenset samvær med barna.

Og de fire sakene var ikke de første av sin type. Siden 2015 har EMD hatt 39 ulike saker til behandling som gjelder ulike barnevernstiltak i Norge. I syv av hittil ni dommer har Norge blitt felt. Det har fått flere til å stille spørsmålstegn ved om norsk barnevern for enkelt nekter barn samvær med sine biologiske foreldre.

Fellelsene i Strasbourg havnet også på norsk høyesteretts bord i fjor på denne tiden. I avgjørelsene fra Høyesterett kom retten med føringer om hvordan norske barnevernsmyndigheter og domstoler skal forholde seg til domstolpraksis fra EMD. Hovedsakelig handlet det om hvordan man skal veie norsk barnevernslovgivning opp mot artikkel 8 i Den europeiske menneskerettighetserklæringen – retten til familieliv.

Endringer må til

Konklusjonen fra Høyesterett var at det må skje noen endringer i norsk barnevernspraksis, særlig med hensyn til samvær.

Å skulle veie barns beste opp mot foreldres rett til familieliv, er en krevende øvelse. Likevel er det bred enighet, også i EMD, om at barns beste er av ekstra stor betydning. Samtidig legger EMD stor vekt på gjenforeningsmålet, og mener at dette skal være styrende hver gang et barn tas fra foreldrene sine. Kritikken mot norsk lovgivning fra EMD har dermed vært at det har vært for mye fokus på barnas beste, og for lite på foreldrenes interesse.

Noen, som Elin Ørjasæter, har påpekt at dommerne som har bestemt utfallet i de norske sakene i stor grad kommer fra land uten lange demokratiske rettstradisjoner, hvor familien som institusjon står svært sterkt. Norske jurister har også stilt spørsmålstegn ved om EMD kan være påvirket av den voldsomme hetsen som har vært rettet mot norsk barnevern, ikke bare i Norden, men også ute i Europa.

Uavhengig av dette, er det bra at man nå tar en grundig gjennomgang av norsk lovgivning på dette feltet, og at det virker som at man i større grad vil redegjøre for foreldrenes interesse, når barn omplasseres.

Resultatene fra undersøkelsen forteller oss at vi står i fare for å bli for foreldreorienterte i saker som omhandler samvær mellom barn og biologiske foreldre.

—  Elise Kruse

Får ikke uttrykke seg fritt

Samtidig minner Holly og broren hennes i Ulven kommer oss på hvor vanskelig det er for barn å sette ord på det vanskelige som ofte foregår hjemme. En helt fersk rapport fra stiftelsen Forandringsfabrikken, viser at barn føler samværet med foreldrene ofte blir fastsatt feil, fordi de ikke har fått uttrykt seg fritt.

62 prosent forteller at de ikke har fått fortalt ærlig hva som er viktig for dem om samvær, og 60 prosent har ikke fått være med på å bestemme samværets omfang, forteller jurist Ingrid Solberg Jørgensen til Rett24. Forandringsfabrikken tror avgjørelsene fra EMD kan ha ført til at barn i større grad enn tidligere påføres samvær de ikke ønsker seg. For noen barn kan det også ha ført til mindre samvær enn barnet ønsker.

Det er svært urovekkende. Resultatene fra undersøkelsen forteller oss at vi står i fare for å bli for foreldreorienterte i saker som omhandler samvær mellom barn og biologiske foreldre. Det er ikke et sted vi bør eller skal være. Det er rett og slett for mange eksempler på barn som i voksen alder forteller om ulevelige forhold hjemme, men som ikke ble fanget opp av barnevernet. Slike historier skal vi for en hver pris unngå.

Barn med egne rettigheter

Norge skal være stolte av å være et land som først og fremst vektlegger barnas beste, og behandler barn som selvstendige rettssubjekter med egne rettigheter. Verken foreldre, fagfolk eller jurister bør komme i veien for det.

Men dersom vi skal ha barnets beste som utgangspunkt, er vi avhengig av å vite at barna tør å snakke fritt. Og for å sikre det trenger vi kompetente barnevernsansatte, som vet hvordan de skal legge til rette for et trygt og sikkert rom, der barn tør å være ærlige.

Det må være vår aller viktigste prioritet å legge til rette for det – også når barna sier det vi voksne kanskje ikke vil høre.

[ Ropstad uenig med FRI om kjønnsnøytralt språk i ny barnelov: – «Mor» og «far» er fortsatt relevant ]