Nå ble det brått bratt

Februar startet med skuling.

Vi skuler på hverandre nå, ikke for å sjekke om munnbindet sitter riktig på over nesa eller om du tar på grønnsakene i butikkhyllene. Men for å sjekke om du har fått lettelser jeg ikke har fått. Og om du står foran meg i vaksinekøen.

Selv politikerne skuler. Det som i flere måneder var et dugnadsprosjekt og et felles anliggende, er i ferd med å skli over i partipolitikkens arena der man overbyr hverandre i krisepakker og tiltak.

Og den tilsynelatende alltid opplagte Camilla Stoltenberg kan skule utover et slunkent og slitent pressekorps på de like hyppige pressebriefene. Spørsmålene er de samme som før, og svarene like usikre som de har vært i snart ett år.

[ Her kan du lese siste oppdateringer om koronaviruset verden over.  ]

Uro i rekkene

Men det er altså to mulige veier ut av dette smittekaoset for Norge. Det har Folkehelseinstituttet anskueliggjort gjennom to scenarioer. De har fått navnene «Det meste går bra» og «Mye slår feil».

Bakteppet er flere nye og mer aggressive virusmutasjoner, ett fra Storbritannia, som allerede har fløyet hit og bosatt seg i slimhinnene både til Ulvik-boere og Follo-folk. Og ett fra Sør-Afrika, som også er påvist i Norge, men i begrenset grad. Samtidig som disse nyhetene kom, ble det også krøll med vaksineleveransene. Hittil i Norge er det satt 126.000 vaksinedoser, men det har gått langsommere enn vi først fikk løfter om.

Dugnadsånden er for lengst erstattet med ren vilje, iblandet daglige blaff av både apati og store doser frustrasjon.

—  Veslemøy Østrem

Slikt er med på å skape uro i rekkene. Dugnadsånden er for lengst erstattet med ren vilje, iblandet daglige blaff av både apati og store doser frustrasjon. I «Mye slår feil»-scenarioet er det nettopp dette som er en av risikofaktorene: At det blir for bratt for oss, og at vi begynner å protestere, sluntre unna og opponere mot de strenge smitteverntiltakene.

Maktesløsheten er slitasjefaktor

I de ulike scenarioene som er skissert, er det vanskelig å få øye på noe som jeg, en enkelt borger i en oppskaket og presset verden, kan gjøre så mye med. Og der er vi ved kjernen av det som gjør denne krisen så vanskelig: Vi kjenner oss maktesløse.

Og vi har for lengst innsett at vi er utrolig avhengige av hverandre. Derav skulingen: For hvis jeg skal ha det kjipt, skal du også ha det like kjipt. Gjør du noe feil, går det ut over meg.

Det er ikke det minste merkelig at slitasjen gjør oss ampre. Denne motbakken skulle vi helst vært foruten. Og selv om vi skal fortsette denne seige og langsomme kampen gjennom helt enkle smittevernregler (meter, munnbind og håndvask), så er det lov å kritisere valg og pålegg vi er uenige i.

[ Hva har vi lært etter fire år med Donald Trump som president? Veslemøy Østrem reflekterer.  ]

Vaksinekritikk

Når myndighetene gjør prioriteringer på vegne av oss og gir lettelser for noen grupper, men ikke for andre, er det all grunn til å si i fra om noe faktisk kommer helt feil ut.

Det er for eksempel vanskelig å forstå hvorfor områder med høyt smittetrykk ikke blir prioritert i vaksineringspuslespillet. Ja, det er sant at smitte kan oppstå plutselig og hvor som helst, men det er langt mer sannsynlig at det skjer der smitte allerede er et stort problem. Akkurat nå er det Oslo-området og som er mest utsatt. Her er det folkerikt, tettbebygd og svært mange barn og unge som bærer en for stor del av byrden. Og her har det vært strenge restriksjoner siden mars, mens man i andre deler av landet har kunnet leve langt mer normalt.

Det er vanskelig å forstå hvorfor områder med høyt smittetrykk ikke blir prioritert i vaksineringspuslespillet.

—  Veslemøy Østrem

Slutten på epidemien

Vi opplever nå som samfunn en krise vi i rike og trygge Norge er lite trent til å takle. Mens vi kaver hver for oss, finnes det råd.

Når Senter for stress og traumepsykologi skal beskrive koronakrisen, er det lett å kjenne seg igjen: Til å begynne med i store kriser er det vanlig at man undervurderer den reelle trusselen eller mister perspektiver. Kriser virvler opp livet, og det tar tid å få oversikt. Etter hvert kommer det en rekke ulike reaksjoner og belastninger, alt etter som hvordan man er rammet.

Krisepsykologien anbefaler en nokså enkel og likevel krevende medisin: Å opprettholde daglige rutiner, sørge for å gi oss selv påfyll, holde kontakten med andre, være åpen om det vi føler og dele bekymringene våre.

Mine bekymringer er små sammenlignet med mange andres. De som har mistet noen, og de som har mistet jobben har det mye verre. Likevel gir altså kriseekspertene meg lov til å kjenne at dette koster.

Og så tviholder jeg på håpet som ble tent da de scenarioene fra FHI ble presentert: Begge to, både det optimistiske og det pessimistiske, tar for gitt at det finnes en slutt på denne epidemien.

Tenk det! Vi skal ikke ha det slik for all tid. Det er faktisk en ganske god trøst.

---

De to scenarioene

• Folkehelseinstituttet har utarbeidet en rapporten på oppdrag Helse- og omsorgsdepartementet, der de skisserer to ulike veier ut av korona-pandemien.
• I scenario 1, «Det meste går bra», skisseres en utvikling der tiltakene som nå er innført, har effekt. I dette scenarioet forutsettes det at den britiske mutasjonen ikke får fotfeste og at vaksiner kommer i tide. Da kan 2 millioner nordmenn være vaksinert innen sommeren, og mye av samfunnet kan åpnes opp.
• I scenario 2, «Mye slår feil», legges det til grunn at den britiske mutasjonen allerede er spredd i Oslo-regionen. Scenarioet forutsetter at andre muterte virus får innpass og at vaksineringen ikke er like vellykket. I verstefalls-scenarioet anslår FHI at det til sommeren fortsatt er behov for et nedstengt land.

---