Deilig å være sosialdemokrat i Danmark

Ap «bykser fram» til 24,2 prosent het det i herværende avis 28. januar. Det var antagelig første gang i partiets historie at en melding om å være «størst i opposisjon» ble mottatt som en «kjærkommen» nyhet.

Hvilket forteller en hel del om hvordan det nye året ellers har forløpt for «ørnen blant partiene». Tidligere i måneden ble partiet målt til 17,5 prosent (Nationen og Klassekampens januarmåling). Den laveste noteringen for Arbeiderpartiet siden 1906.

Så hvordan havnet de her? Hvor var du da Ap ble lettet over passere Senterpartiet på en meningsmåling?

[ Ap bykser fram på måling ]

Arbeiderpartiet i Norge, er ingenlunde alene om sine problemer. Om vi titter utover grensene, er det nærmere regelen enn unntaket.

Hvor var du da Ap tok det som en løfterik gladnyhet å passere Senterpartiet på målinger?

—  Håvard Nyhus, kommentator og vaktsjef NRK Vestland

Gigantene faller

I «Sosialdemokrati i en skjebnetid» utforsker Halvor Finess Tretvoll hva som ligger bak den samtidige sosialdemokratiske «kollapsen» ute i Europa. Ta Tyskland. Gjennom etterkrigstiden var det tyske sosialdemokratiske partiet, SPD, «storebroren» blant de europeiske sosialdemokratene, og lå jevnt på 30-40 prosent. I dag er partiet mindre enn både CDU (Kristendemokratene) og De Grønne.

I Nederland og Frankrike står de gamle gigantene enda svakere, på henholdsvis 11 og 5 prosent. I Storbritannia gjorde Labour nettopp (2019) sitt dårligste valg siden 1935.

Det finnes imidlertid et unntak. Et land der sosialdemokratene ikke sliter, men triumferer. Hvor?

Jeg tenker naturligvis på Danmark, der Mette Frederiksen har ledet partiet til nye høyder (selv om den pågående mink-skandalen gjør at hun kan bli stilt for riksrett. Det som går opp, må gå ned?).

Tanken om tillitsmannen

«Valget i 2019 var et større jordskælv, end vi gør os klart», skriver den danske forfatteren Lars Olsen (Det forsvundne Folk; Klassekamp fra oven). Han oppsummerer Frederiksens suksessoppskrift i fire punkter.

(1) En venstreorientert fordelings- og velferdspolitikk; (2) en «realistisk» innvandrings- og flyktningpolitikk; (3) oppgjør med den administrativ-rasjonelle sentraliseringsviljen; og (4) oppgjør med profesjonaliseringen av politikken, og en vendereis til tanken om tillitsmannen (jfr. tittelen på Einar Gerhardsens håndbok).

Særlig det siste – oppgjøret med de lukkede styringssjikt – gjør Olsen et poeng ut av. Han skriver: «Mens politik under (statsminister) Helle Thorning-Schmidt og (finansminister) Bjarne Corydon var professionel ledelse, baseret på evidens fra embedsmænd og eksperter, ser den nye generation (Mette Frederiksen, f. 1977) sig selv som de folkelige klassers talerør i samfundseliten.»

[ Ap-veteraner: Hvor er det blitt av Arbeiderpartiet? ]

Kan så dette overføres til norske forhold? Ja og nei. Det kan innvendes at Danmark ikke har en utkantsmytologi som Norge – som et bredt, folkelig agrarparti kan nære seg på. Frederiksens konkurransevilkår er slik annerledes enn de Støre opererer under (la meg understreke at denne kommentaren ingenlunde er et innspill i lederdebatten).

Den teknokratiske dreining

På den annen side fantes det en tid der småbrukerkulturen i fjord-, fjell- og dalbygdene graviterte mot Arbeiderpartiet, ikke Senterpartiet. En tid der ulike grupper som husmenn, industriarbeidere, funksjonærer, tjenestemenn og nord-norske fiskerbønder fant sammen i en bred koalisjon under Arbeiderpartiets vinger.

Dette er partiets gullalder og dobbelthet, da et ledersjikt med varierende grader av møkk under neglene omskapte et landsomfattende mandat til konkret politikk og styringskraft. Eller som historiker Jens Arup Seip (1905-1992) kalte det: «ettpartistaten». Han satte begrepet opp som en kontrast til «embetsmannsstaten».

Forskjellen mellom de to kan beskrives slik: Der «ettpartistaten» vektlegger interessene til egen velgerbase og rekrutterer lederne sine herfra, foregir «embetsmannsstaten» å styre etter mer allmenne og «vitenskapelige hensyn». Innenfor dette systemet blir ledere derfor helst rekruttert blant hovedstadens samfunnsøkonomer, jurister og statsvitere.

Seip bruke begrepet «embetsmannsstaten» til å beskrive mekanismer i norsk politikk på 1800-tallet, men begrepet passer også påfallende godt på den administrativ-rasjonelle logikk i norsk (og europeisk!) politikk den dag i dag. Symbolisert ved overgangen fra jernbanearbeidersønnen Oddvar Nordli til Gro Harlem Brundtland.

Står oss nærmest

Resultatet er «ein djup verdimessig og sosiologisk dissonans» tvers gjennom partiet, skriver Edvard Lysne i essayet Landskapet under isbreen (Samtiden, 02-03/2020).

Kan danskene vise vei her også, for norske så vel som europeiske søsterpartier? Måske.

Danskenes statsminister Jens-Otto Krag oppsummerte partiets evige kamp og spagat – klasseparti og nasjonalt styringsparti – allerede i 1966: «Vi ønsker opgaverne løst med hensyntagen til alle befolkningsgrupper», sa han.

Før han la til: «Men arbejdere, funktionærer og tjenestemænd står os nærmest».

[ Ap svarer KrF: Det er KrF som er bremseklossen i familiepolitikken ]