Et ubebodd språk er dødt

Jeg leser for tida en svensk andaktsbok. Jeg skal ikke nevne tittelen, for det kunne vært nesten en hvilken som helst oppbyggelig bok. Boka er helt ok, men jeg stiller det samme spørsmålet jeg alltid strever med: Hva betyr dette? Altså, helt enkelt og konkret, hva har forfatteren ment? Jeg oppfordres til å «slippe Gud inn i hjertet» oppholde meg «på dypet», «hvile i nåden». Jeg forsøker å forstå og oversette til eget liv, men jeg får det ikke til.

Det er ikke vanskelig å kritisere dårlig kristelig språkbruk. Det blir fort for sentimentalt, for strengt, for bekreftende, for akademisk, for abstrakt, for pompøst, for stivt, for ledig, for vanskelig, for banalt. Alle som hører på kristelig formidling - og de fleste som driver med det - vet dette. Derfor arbeider prester og forkynnere hele tida med å skape et godt språk for kristelig formidling.

Alltid krise