Jeg leser for tida en svensk andaktsbok. Jeg skal ikke nevne tittelen, for det kunne vært nesten en hvilken som helst oppbyggelig bok. Boka er helt ok, men jeg stiller det samme spørsmålet jeg alltid strever med: Hva betyr dette? Altså, helt enkelt og konkret, hva har forfatteren ment? Jeg oppfordres til å «slippe Gud inn i hjertet» oppholde meg «på dypet», «hvile i nåden». Jeg forsøker å forstå og oversette til eget liv, men jeg får det ikke til.
Det er ikke vanskelig å kritisere dårlig kristelig språkbruk. Det blir fort for sentimentalt, for strengt, for bekreftende, for akademisk, for abstrakt, for pompøst, for stivt, for ledig, for vanskelig, for banalt. Alle som hører på kristelig formidling - og de fleste som driver med det - vet dette. Derfor arbeider prester og forkynnere hele tida med å skape et godt språk for kristelig formidling.
Kristendommen har til alle tider stått i en språk-krise.
— Åste Dokka
Alltid krise
Vårt Land har skrevet flere saker om kirkespråk i forfall knyttet til en ny tysk bok, Unser Phrase. Men at kristendommen opplever en språk-krise er slett ingen nyhet, slik har det alltid vært. Alt språk som en gang var nytt blir en gang gammelt, det slutter å overraske, det slutter å bety det det en gang betydde. Metaforene har stivnet.
Språket står alltid i en fornyelsesprosess fordi det er grunnleggende kontekstuelt. Det vil si: Språket og måten vi bruker det på står i et konstant samspill med de livene vi lever, på dette stedet, i denne tida. Fordi språket har en ganske løs forankring til det materielle, kan det bare kommunisere ut fra hva som ble sagt i går, hvilke tankestrømninger som er rådende, hva vi har oppdaget om vår egen tid og hva som ennå ligger skjult for oss.
Gleden når vi finner gode ord og begreper er derfor stor: Dette forstår jeg! Dette beskriver nøyaktig hva jeg tenker og føler! Vi tar ivrig i bruk våre nye verktøy. Men krise-syklusene kommer stadig tettere: På et knips har de unge trukket på skuldrene og de våkne vendt det døve øret til. Hva skjedde, nå som vi hadde så mange bra ord?
LES OGSÅ: Provosert av kirkekritikk
Det virkelige problemet
Jeg tror ikke det største problemet er at vanlige folk ikke vet hva synd, nåde og frelse er lenger. Heller ikke at prestene ikke er forpliktet på bibeltekstene. Det virkelige problemet handler heller om at den som snakker i for stor grad har arvet sitt språk, uten å bo det inn. Dermed kan han eller hun ikke knytte annet enn tillærte eller abstrakte tanker til begrepene. Med andre ord er budskapet som forkynnes ikke levd. Da er det heller ikke ærlig, og det kan aldri brenne eller sette andre hjerter i brann.
Hva kan vi så gjøre? Hvordan kan språket kommunisere, bevege, fortolke og sette ord på det vi tror og erfarer? Det trengs mer enn en oppussing av det nedarvede. Det trengs mer enn en oversettelse av gamle begreper til ord som klinger av samtid.
Vi må ta vår egen tilværelse og tro på alvor og våge å være kontekstuelle i vår egen verden, også når det ikke harmonerer med det vi trodde vi skulle formidle.
— Åste Dokka
Sette ord på det erfarte
Det som må skje, er nemlig det enhver seriøs språkbruker driver med, og forfatterne framfor alle: Vi må på nytt erfare virkeligheten og sette våre ord på nettopp den erfaringen vi erfarer. Vi må ta vår egen tilværelse og tro på alvor og våge å være kontekstuelle i vår egen verden, også når det ikke harmonerer med det vi trodde vi skulle formidle. Vi må beskrive våre egne reaksjoner i møte med Gud, med bibeltekstene, ikke andres.
Da Gud kalte Jeremia til profet, stilte han det samme spørsmålet to ganger: «Hva ser du, Jeremia?» Gud peker på den konkrete virkeligheten og ber sin profet åpne øynene for den på nytt. For å kunne forkynne, måtte han sanse og erfare. Kun gjennom å kjenne menneskelivet er det mulig å snakke sant og vesentlig. Slik bygges en bro mellom tanken, erfaringen og den ytterste virkelighet. For kristendom er ingen egen avdeling i verden, den er et fortolkningsapparat for å forholde seg til alt.
Vi trenger kort sagt en sterkere forpliktelse på det som er sant. Først da blir det mulig å forstå og å kjenne seg igjen i det som sies. Og det er nøyaktig dette, å se og beskrive, som Bibelens forfattere i sin tid gjorde.
Risikoen ved å være ærlig
En av historiens største teologer, Augustin, hadde den ulempen at han ikke leste gresk. Han kunne dermed ikke lese seg opp på hva alle de store hadde ment før ham. Han var nødt til å formulere seg på egen hånd, på sitt eget språk. Resultatet ble, som vi alle vet, et av de mest innflytelsesrike livsverk i kristenhetens historie. Det er nok mange grunner til at Augustin har blitt så stor, men en av dem er at han ikke kunne lene seg på det overleverte, men selv måtte finne ordene for det han levde og tenkte.
Å forsøke å gjøre som Augustin er vanskelig, ikke minst fordi de færreste av oss besitter hans intellektuelle ressurser. Men det er også vanskelig fordi vi må være ærlige. Det er slitsomt. Det er vanskelig å avlære seg klisjeer og talemåter, lete etter det riktige adjektivet, bare si ting man er helt sikker på at man tror på. Ja, det vanskelig å komme i ordentlig kontakt med seg selv og sitt eget sjelsliv.
Den kristne formidleren som sier noe litt annet enn ørene er vant med, møtes ofte med begeistring, men alltid også med skuffelse og sinne.
— Åste Dokka
Og det kan være risikabelt - den kristne formidleren som sier noe litt annet enn ørene er vant med, møtes ofte med begeistring, men alltid også med skuffelse og sinne. Det er en del tilhørere som rett og slett ikke vil høre noe de ikke har hørt før, noe som trekker i dem og setter virkelighetsoppfattelsen i spill. For teologien endrer seg også når språket endrer seg.
Fortvilelse og likegyldighet
Det er helt nødvendig å løpe denne risikoen. For mens de kirkevantes selvsikre kritikk ofte blir tatt på alvor, kommer det sjelden fram hvilken likegyldighet og fortvilelse et dødt kristent språk kan forårsake. Etter å ha lest om utallige troskriser og trostap tror jeg at nettopp en absoluttering av én type språk er en stor del av problemet. Når tilhøreren ikke forstår hva som blir sagt, er det fort gjort å tenke at det er en selv det er noe galt med. Hvorfor forstår jeg ikke? Hvorfor kan jeg ikke speile meg i det som blir sagt? Hvorfor skaper dette bare uro i meg og ingen utveier?
God formidling handler ikke nødvendigvis om å være oppfinnsom, språklig kreativ, smart eller poetisk anlagt. Det handler heller ikke om krype inn i bibelforfatternes ham. Det handler om å våge å se, og deretter fortelle det man ser, også når det skaper friksjon for en selv og tilhøreren. Det er et enkelt, men også tungt arbeid. Ikke minst er det det viktigste en forkynner kan gjøre.
