Kommentar

Fortida lever nå

Historien kan plasseres i en lukket monter. Men den kan også spilles levende ut i samtida og ta fra oss hvilepulsen.

Jeg er dessverre ikke særlig begeistra for museer og utstillinger. Men én gang har et museum virkelig slått meg i bakken. Da jeg var tenåring besøkte jeg Plimoth Plantation i Massachussets i USA, som dokumenterer den første europeiske bosettinga i landet. På mange måter ligner det på Folkemuseet, hoveddelen av museet består av en landsby av 1600-talls-hus. Men ingen av husene er verneverdige - og de er fulle av folk og liv.

På Plimoth Plantation er nemlig ingenting gammelt, alt er nytt: De eldste husene er fra 1947, da museet åpnet, og de fleste er langt nyere. Skuespillere er hyret inn til å leve og virke der hele sommeren. De har alle satt seg grundig inn i karakteren de spiller, de mestrer dialekt, håndverk, sanger og forhistorie til fulle.

På det historiske museet Plimoth Plantation er ingenting gammelt, alt er nytt.

—  

De besøkende kan fritt gå rundt og snakke med de første europeiske amerikanerne og observere dem i deres daglige gjøremål - matlaging, dyrerøkt og husbygging. Brenner et av husene ned, bygger de et nytt, i samme byggeskikk. En wampanoag-leir med tilsvarende opplegg er bygget opp ved siden av den europeiske byen og en kopi av skuta Mayflower ligger for havn. Der er heller ingen ting forbeholdt museets ansatte.

Plimoth Plantation gjorde enormt inntrykk på meg. Kanskje er det innbilning, men jeg mener at jeg fortsatt husker hvordan det lukta i landsbyen.

Historie med hvilepuls

Hvorfor forteller jeg dette? Jo, fordi historien ikke alltid gjør meg like begeistra. Nylig meldte Vårt Land at arkeologer antakelig har funnet gulvet der Salome danset for Herodes, og med det fikk lagt døperen Johannes’ hode på fat.

Jeg åpnet nettsaken, leste gjennom, og tenkte: Hm. Dette burde jeg vel, som teolog, finne interessant. Tenk at vi nå kan se åstedet for en viktig bibelsk hendelse og ta på steinene som Herodes, Salome og Herodias tråkket på? Men like fullt var hvilepulsen min uforstyrret ved endt lesing.

Kjedelig virkelighet

Hvorfor er fiktive og iscenesatte gamledager spennende, men fysisk og historisk virkelighet så kjedelig?

Folk er åpenbart ulikt skrudd sammen. Noen tar ivrig turen til graven til Jimi Hendrix, jakter tannbørsten til Mor Teresa eller blakker seg på (det som kanskje er) originalmanuset til Hamsuns Sult. Det kan jeg på et vis forstå, selv om jeg ikke lar meg engasjere.

Selv er av dem som er lunkne til steder og gjenstander som skal ha betydning ikke ut fra hvordan de ser ut eller hva de kan brukes til, men i kraft av sin fortid. Jeg har heller aldri sett den store forskjellen på å arve en gjenstand snarere enn å kjøpe tilsvarende. Jeg liker at ting er gamle - men det er fordi det ofte ser bedre ut, ikke fordi tante Torill eide tingen.

Monter eller ihukommelse

Historien er viktig. Men på hvilken måte kan fortida holde ørene og øynene våre åpne? Man kan forholde seg til historien som noe som har skjedd en gang, noe lukket og definerbart, og så bringe det inn i vår tid, slik at vi kan se på det. For eksempel kan man finne et vikingsmykke under en utgraving, pusse det og sette det i en monter på et museum. Smykket kan fortelle en historie om velstand, håndverk og internasjonal kontakt. Det er et vindu til en tid som både ligner og ikke ligner på vår. Og så går vi videre til neste utstilte gjenstand.

En annen måte å bringe fortida inn i nåtida på, er å bevisst gå inn for å gjenskape eller spille den ut. Dette skjer for eksempel når eldre dramatikk settes opp på våre nåtidige teaterscener og taler inn i helt andre forhold enn da det først ble skrevet. Når teateret fungerer skaper fortida noe i nåtida, ja fortida blir interessant fordi den ikke forblir fortid, men trer inn som formativ i nåtida.

Stedet som framfor alt kan bringe historien inn i nåtida, er gudstjenesten.

—  

Liturgien

Men det stedet som framfor alt kan bringe historien inn i nåtida, er gudstjenesten. For der gis ikke bare gamle tekster en ny kontekst - i liturgien skjer det en ihukommelse, en reenactment, av et to tusen år gammelt drama. Frelsesdramaet skjer på mange måter på nytt hver søndag. Historien forblir ikke i fortida, men hentes fram og inn i et nytt rom, i aktivt samspill med en ny kontekst.

Riktignok kan den kirkelige behandlinga av Jesu liv skje med en armlengdes avstand - enten det er ved en museal holdning om at tradisjonen finnes for tradisjonens skyld, eller ved forsøk på å nulle ut en to tusen år lang avstand og late som om Jesus var vår samtidige. Begge deler gjør dypest sett Gud irrelevant.

Skal dagens hjerter settes i brann må monter og verneverdighet skrotes og avstanden mellom da og nå erkjennes. Først da kan den levende historien spille seg ut mellom oss og fortsette å kaste av seg mening.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Åste Dokka

Åste Dokka er forlagsredaktør i Vårt Land forlag og kommentator i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar