Natt til mandag klokken 04.30 kom partene i kirkestreiken til enighet. «En seier for kirkens fremtid», skrev fagforbundene på sine sider. «Et viktig skritt nærmere et skreddersydd kirkelig lønnssystem», skrev arbeidsgiverorganisasjonen KA på sine sider.
[ Kirkestreiken avsluttet etter en måned ]
En splittet arbeidsplass
De to måtene å fremstille meklingsresultatet på, viser hvor ulikt de to partene har sett på det som har foregått den siste måneden. For det har hele tiden vært klinkende klart for allmennheten at de to partene har stått langt fra hverandre.
Det i seg selv er på ingen måte uvanlig i et tariffoppgjør, og beveger man seg utenfor kirkelig sektor ser man at lignende scenarioer skjer både titt og ofte. Det som er oppsiktsvekkende ved denne streiken er at den skjer i Den norske kirke. At det er prester som streiker. En arbeidsgruppe som aldri tidligere har gjort noe lignende – verken her til lands eller i resten av verden.
Plutselig var kirka som en hvilken som helst arbeidsplass, og fremstod ikke lenger samlet, men splittet. Og denne gangen var det ikke på grunn av teologisk eller politisk ståsted slik vi er vant til å høre om, men på grunn av noe så verdslig som lønn og kompensasjonsavtaler.
[ Her er det du må vite om kirkestreiken ]
Den viktige signaleffekten
Uavhengig av hva man mener om prester som streiker, er det ingen tvil om hvor viktig signaleffekt streiken har hatt. Det ble ingen julegudstjenester i Asker kirke i år, men teologistudentene rundt omkring i landet fikk med det vite at deres fremtidige kolleger er villig til å gå langt for deres økonomiske fremtid.
Det har vært viktig for arbeidstakerorganisasjonene å fremholde at det er dette streiken handler om for deres del: kirkas fremtid. Prestene som skal komme. For det er et uunngåelig faktum at fremtidens presterekker ser uvanlig tynne ut slik situasjonen er i dag. Det er vanskelig å slå fast at det er summen på lønnsslippen som kommer til å utgjøre en forskjell for dem som vurderer om de skal bli prest eller ikke, men at det har noe å si – er vanskelig å argumentere mot.
Uavhengig av hva man mener om prester som streiker, er det ingen tvil om hvor viktig signaleffekt streiken har hatt.
— Elise Kruse
På den andre siden av konflikten har vi sett en arbeidsgiverorganisasjon som har vært villig til å gå langt for å bli kvitt en kompensasjonsordning de i utgangspunktet mente hører fortiden til. Det er vanskelig å komme unna at også det må ha sendt noen signaler til kommende arbeidstakere.
Men det kan virke som symboleffekten også har vært viktig på andre siden av forhandlingsbordet, og kanskje var det også derfor det tok tid før KA kom fagforbundene i møte. Det har vært avgjørende for arbeidsgiverne å markere en overgang som skjedde allerede i 2017: Da ble prestene overført fra staten til det samme tariffområdet som andre kirkelig ansatte, ved at deres nye arbeidsgiver - Kirkemøtet - meldte seg inn i KA. Siden den gang har det foreligget to ulike lønnssystemer og tilleggsordninger, en åpenbart keitete ordning for arbeidsgiverne i kirka.
Kan ikke miste noen
KA ville helst starte med blanke ark når kompensasjonsavtalen for presteboliger utløper i september. De ville unngå å ta med seg en avtale inngått av en annen arbeidsgiver (staten). Det er verdt å merke seg at den muligheten ikke har forsvunnet selv om arbeidstakerne har vunnet frem med sitt krav om å opprettholde kompensasjonen.
Sånn sett kan man spørre seg om den siste måneden har vært verdt all uroen, og om effekten av viktige signaler å sende er blitt gitt for mye vekt.
For det som derimot kan bli en utfordring for de blanke arkene fremover, er avstanden mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Den har nå fått prege Den norske kirke som arbeidsplass, både innad og utad, inn i et helt nytt år. Med det har Den norske kirke fått enda en utfordring på bordet i 2021, året der de for alvor skal diskutere kirkas fremtidige ordning: De må jobbe for å fremstå samlet, ikke bare som kirke, men også som arbeidsplass. Ikke minst for å sikre den fremtidige rekrutteringen.
Den norske kirke har ikke råd til å miste én eneste fremtidig arbeidstaker. Det må de nå bevise at de tar på alvor.
[ Biskop Veiteberg trår til under streiken – tar dåpen i egne hender ]
