Likestillingens julemysterium

Denne kommentaren var en leservinner i 2013. Vårt Land publiserer den på nytt.

De pyntet treet sammen, han og hun. Etter de var ferdige, gikk hun en ekstra runde og rettet litt, flyttet på noen glasskuler og danderte glitteret slik at det ble sånn hun ville ha det. Så det ble riktig .

En kollega fortalte om de ­lysende juledingsene leiligheten hennes er fylt med fra starten i desember.

– Men han jeg lever sammen med, sa hun, skrur ikke på en eneste en. Ikke adventsstaken i kjøkkenvinduet, en gang. Det gjør jeg når jeg kommer fra jobb.

For julestemninga er hennes greie.

[ Juletreets hemmelige symbolikk ]

Chill og dill

Kvinnene styrer jula. Det er ikke bare strømpebuksene som rakner i desember, også likestillingen kastes i glemselens hav, sammen med de uskrevne julekortene.

Julefeiringen er likestillingens siste skanse, sier sosiologen ­Kristine Warhuus Smeby.

Vi vet det, men liker det ikke. Kvinner skårer høyere på julestemning, pynting og ikke minst organisering. «Menn chiller og kvinner diller» er en tittel på en av mange undersøkelser om jula som siger inn i desember om pengebruk, gavekjøp og tradisjoner.

Menn vil slappe av og spise, kvinner vil pynte og lage god stemning, kom det fram i en av dem. En annen informerte om at 240.000 menn venter for til siste uka før de handler gaver. Det er tolv prosent av mennene. Bare fire prosent av kvinnene venter til siste liten. Bortsett fra juletreet (det er det mannen som fikser) og en julemiddag dann og vann, er det kvinnene som ordner til jul. Og det markedsstyrte nett- stedet Norsk juleindeks, som ­måler julestemninga dag for dag i desember meldte tidlig denne uka at 81 prosent av kvinnene, mot 55 prosent av mennene, hadde­ julestemning.

Jula er tradisjonstung, og det er kvinnene som har hovedansvaret for å videreføre tradisjonene – akkurat som deres mødre gjorde før dem.

—  Une Bratberg

Det tredje skiftet

Men hvorfor skjer dette julemysteriet? Hva er det som gjør at vi dropper likestilling og fordeling bare stemninga er på plass?

Det handler blant annet om det tredje skiftet.

Kristine Warhuus Smeby vier et helt kapittel til jula i doktorgradsprosjektet «Mellom hjem og barnhage; Likestilling i det tredje skiftet». Hun har intervjuet 13 par småbarnsforeldre i 30-40-årsalderen, alle i full jobb og alle med uttalte idealer om å ha likestilling i heimen.

Det var i jula hun fant den største kjønnsforskjellen mellom ­parene. Forberedelsene forvaltes av mødrene. De fornyer og tilpasser barndommens jul til sin posisjon som likestilt og fulltidsarbeidende. Men når den arven ligger på henne og han ikke ­føler samme trang til å videreføre ­julens tradisjoner, blir desember en utfordring.

[ Berit Aalborg: En første juledag på 80-tallet inviterte min far en uteligger inn på julefrokost. Jeg husker ennå lukten. ]

Det tredje skiftet

Forskeren deler en families døgn inn i tre skift. Lønnsarbeid er det første. Det andre skiftet er vedlikehold og omsorg – som å lage middag, hente og levere barn i barne-­hagen. Det tredje skiftet er usynlig, og vanskeligere å definere: Det er tankearbeid, koordinering, planlegging og organisering. Det mentale ansvaret for at familien går på skinner. Det er altså ikke dill.

Fedrene er mer på de to første skiftene enn det tredje. Warhuus Smeby sier mye av likestillingen i familien blir styrt av dette tredje skiftet, selve delegeringsjobben. Ting skjer ikke av seg selv, og det er kvinnen som fordeler oppgaver og presser på for å få ting gjort. Særlig i jula.

Nedsiden er at god planlegging synes jo ikke. Da bare går det som det skal. Dårlig planlegging synes derimot veldig godt.

Som at det var slutt kalendergavene 13. desember.

Eller at gavene til slekta i Tromsø og venner i Bodø ikke ble ferdige i tide før postfristen.

Fedre «hjelper til»

At mor er administrasjonssjef og fedre hjelper til, er ikke akkurat nytt, og også blitt forsket på internasjonalt, blant annet kalt «maternal ­gatekeeping». Kvinnene stopper mennene i døra og beholder definisjonsmakten over hvordan hjemmet skal være. Så får heller kvinnene skylde seg sjøl, mener forskere.

De vil jo ikke slippe kontrollen. Særlig på pyntingen. For kvinnene er forvalter av familiens smak.

Juletreet er mannens eneste kulturelle plikt, de andre tingene tar kvinnene seg av, mener forskeren Kristine Warhuus Smeby. Jula er tradisjonstung, og det er kvinnene som har hovedansvaret for å videreføre tradisjonene – akkurat som deres mødre gjorde før dem.

Mannen må med andre ord kreve en plass i det tredje skiftet. Hvis mennene fortsetter å koble seg av og damene ikke lar dem koble seg på, fortsetter det bare.

Alternativt kan kvinnene legge vekk listene, holde pusten og håpe at mannen tar en del av jobben.

Men da må du akseptere mer enn at julestjerna henger litt skjevt.

[ Andre juledag var det 16 år siden den store tsunamien. Morten ble sendt til Indonesia for å hjelpe ]