Kommentar

I min fars hus

En første juledag på 80-tallet inviterte min far en uteligger inn på julefrokost. Jeg husker ennå lukten.

Denne kommentaren var en leservinner i 2013. Vårt Land publiserer den på nytt.

Det var første juledags morgen. Det var på begynnelsen av 80-tallet, for jeg var selv tidlig i tenårene. Julefrokosten sto på bordet, og vi var påkledde og nygredde. I mitt barndomshjem var det aldri lov å ankomme frokosten i pysj eller morgenkåpe. Min far var major.

Plutselig ringte det på døra

Vi var i ferd med å benke oss rundt årets mest bugnende frokostbord. Lysene var tent og det luktet jul i huset. Til vår store overraskelse ringte det plutselig på døren.

Mens vi satt rundt bordet, åpnet min far ytterdøren. Vi skimtet en stusslig skikkelse utenfor. Han var dårlig og tynt kledd. Han var skitten. Han var åpenbart uteligger. Han fortalte at han hadde sovet i Ekebergskogen denne kalde natten mellom julaften og første juledag.

Mens han sto i døråpningen, slo vinterkulden mot oss. Jeg minnes at jeg tenkte det måtte være kaldt å sove ute.

Mannen fortalte at han var sulten. Han hadde ikke spist siden morgenen før. Han snakket lavt og nølende. Kanskje slo varmen fra familiejulen gjennom den åpne døren, på samme måte som kulden slo inn til oss. Jeg hørte at han ba om en matpakke for å stille sulten, og et pappkrus kaffe å varme seg på.

Ødela julehyggen

Jeg husker godt hva jeg tenkte: At han ødela julehyggen ved å trenge seg på.

Det neste jeg husker var at faren min inviterte ham inn på julefrokost. Han tok den loslitte frakken hans og hengte den på en kleshenger i gangen. Han trakk ut stolen ved bordet og ga mannen sin egen plass.

Så husker jeg lukten. En eim av uvasket tøy og skitt spredte seg i stua. Lukten overdøvet den liflige duften av mandariner, julesylte og nykokt kaffe.

Jeg kan ennå huske følelsen av sinne, over å få ødelagt første juledag av denne illeluktende uteliggeren. Hvorfor kunne han ikke få matpakken sin og gå? Hvorfor tok min snille, men strenge far fra oss familiehyggen på denne måten?

Når jeg ser tilbake, tenker jeg at min far også ga meg en svært verdifull julegave, den julemorgenen han inviterte inn et forfrossent og sultent medmenneske på årets gladeste dag.

—  Berit Aalborg

Beklemt over å bryte inn i julehyggen

Men disse tankene ble etter kort tid erstattet av en annen undring. Mannen virket beklemt over å bryte inn i familiehyggen, den mest private dagen i året. Han klemte og tvinnet hendene hardt sammen. Han satt helt stille til han ble budt på mat. Da spiste han lenge og grådig, uten å prate.

Men det skjedde noe med mannen da faren min begynt å spørre om livet hans. Han fortalte at han hadde vært krigsseiler og sjømann. Han hadde reist i mange land. De to diskuterte krigen, 30-årene, politikk, rasjonering og mye annet. Jeg husker at jeg ble overrasket da min far utbrøt at den fremmede hadde hatt et interessant liv.

Vår gjest fortalte også han hadde «falt utpå». Nå bodde han stort sett ute. Han likte å sove ute om sommeren, men synes det var kaldt om vinteren. Han merket han begynte å bli gammel, for han frøs mer enn tidligere på kalde vinternetter.

Han ble sittende lenge. Etter frokosten spiste han min mors kokosmakroner. Jeg tror jeg undret meg over at min far snakket med den ukjente som en gammel venn. Sammen lo de av rare vandrehistorier fra gamle dager.

Mannen tvinnet ikke lenger hender. Han satt smilende og avslappet ved bordet. Jeg tok meg i å tenke at den fremmende var en vanlig mann. Han hadde smilerynker og historier å fortelle. En av dem var en spennende historie fra en reise rundt i Asia, en annen var fra Brasil.

En verdifull gave

I ettertid ser jeg at det skjedde noe med meg i løpet av denne julemorgenen. Min forståelse av mannen endret seg: Fra å se ham som en skitten uteligger, til å oppfatte ham som en interessant person med en livshistorie. Jeg husker jeg streifet innom tanket at også han hadde vært på min egen alder. Kanskje hadde også han hatt drømmer om en fremtid? Drømmer som nå var gått i grus.

Selvsentrert som tenåringer flest, var jeg ikke direkte takknemlig for besøket, denne juledagen på begynnelsen av 80-tallet. Likevel prentet mannen seg inn i min hukommelse.

Først i voksen alder ser jeg at denne bestemte juledagen står igjen som et av mine klareste og kjæreste juleminner fra barne- og ungdomsårene. Jeg husker mannen glassklart, selv om han aldri kom tilbake.

Når jula nærmer seg tenker jeg også på min far, som nå er død. Han hadde et stort hjerte og ga ofte fra seg penger, eller inviterte inn mennesker som trengt hjelp. Denne juledagen var ikke enestående, men den var likevel spesiell.

Når jeg ser tilbake, tenker jeg at min far også ga meg en svært verdifull julegave, den julemorgenen han inviterte inn et forfrossent og sultent medmenneske på årets gladeste dag.





Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Berit Aalborg

Berit Aalborg har vært i Vårt Land siden 2013 og har redaktøransvar for alt meningstoff i Vårt Land. Internt: Ledere, kommentarer og analyser. Eksternt: Debattinnlegg/Verdidebatt

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar