Når mørket blir mørkere, skinner lyset sterkere

Det er desember, det er ettermiddag og det er kveld, jeg går gjennom gatene i mørket. Ikke en snøflekk lyser opp fortauene, ingen stjerner er å se. Det er grått og mørkt. Men lyspunktene er likevel over alt: Vinduene. Jeg går sakte, for jeg vil se inn i så mange som mulig. Ruter av lys som stråler mot meg, innrammede bilder med scener fra menneskelivet: kjøkkenbord med lampe over, stuer med familiebilder på veggene, en skikkelse som beveger seg gjennom rommene, blomster i vinduskarmen, adventsstjerner.

Og alt lyser. Det lyser av disse livene som leves bak glasset, det lyser av hjemmene. Jeg går forbi bygård etter bygård, fra kveldsmat til klesvask til vennefest til kveldsarbeidende kontorist med datamaskinen oppslått foran seg. Jeg kikker og jeg spinner mine fantasier. Hva tenker han? Hvem er de glade i? Hva gjør de akkurat nå? Hvem smiler hun til? Det ser så varmt ut der inne, så vakkert og gledesfylt.

[ Slik blir korona-julen ute i verden ]

Fremme og hjemme

Og så er vandringen over. Jeg er kommet frem, kommet hjem, til min egen skinnende firkant av lys og varme og kropper. Jeg låser meg inn fra den mørke og våte gata og trer inn i rommet. Endelig hjemme - og med det er fortryllelsen brutt. Her inne er alt bare vanlig. Når jeg selv er i lyset mister det glansen. For den som befinner seg midt i lyssirkelen er fremme og har ingen lengsel.

Den som befinner seg midt i lyssirkelen er fremme og har ingen lengsel.

“Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det,” heter det i den nyeste oversettelsen av Johannes-evangeliet. En skulle tro Johannes-prologen var skrevet i en skandinavisk desember. Jul hører sammen med lyset og mørket som ikke tok imot det. Dragningen mot lyset ligger dypt i oss, kanskje er det et instinkt vi deler med andre pattedyr: Vi vil dit lyset er.

Vi gleder oss til jul. Vi bruker advent til å skru til mot kvelden som skal komme. Vi teller ned, åpner kalenderne dag etter dag, baker møysommelig, legger i lake og henger til tørk, stryker og vasker, forbereder. For snart skal det vi lengter etter skje, nå er lyset snart hos oss, midt i blant oss.

[ Og det skjedde ]

Lenger borte

Og i år synes lyset lenger borte enn vanlige år. Vi kan forberede oss alt vi vil, men alt blir likevel annerledes: Nesten ingen skal hjem til jul i år. Mormor får ikke besøk på gamlehjemmet. Svigerfar kan ikke invitere til hytta i Sverige. Det blir glissent rundt langbordene. Noen av dem som skulle sittet der bukket under for pandemien i året som gikk. Andre kan ikke reise. Og julegudstjenesten, som markerer selve overgangen fra advent til jul, fra mørke til lys, fra hverdag til høytid, blir for de få eller kommer på skjerm. Mister vi den oppfyllelsen vi strakk oss etter?

Vi eier ikke lyset i år. Vi kommer ikke til å komme helt hjem, komme helt frem. Visst får vi tenne noen lys, men det største lyset er skjøvet enda 12 måneder frem. Men likevel: er det ikke vår kveldsvandring gjennom gatene som får oss til å se varmen? Og noe med denne vandringen i mørket som er glederik i seg selv? Er det ikke nettopp det å ikke eie lyset som får det til å skinne så sterkt?

Å kjempe for lykke

Filosofen Peter Rollins snakker godt om lykke i podkasten The Fundamentalists. Vi lever livet i kamp og strev. Inne i oss står ulike krefter mot hverandre. Vi blir utslitte av konflikten, kampen, og lengter etter ro og tilfredshet. Men, sier Rollins, dersom floken en dag skulle løses, dersom vi plutselig fikk et liv på lykkeskyen, ville vi forstått det: Det var nettopp i striden for det vi lengtet etter, i dynamikken mellom polene, at livet skjedde, at vi hadde krefter og motivasjon og vilje og glede.

Det var nettopp i striden for det vi lengtet etter, i dynamikken mellom polene, at livet skjedde.

Lykken finnes, men bare i blaff. Den utsletter så å si seg selv: Komplett tilfredshet betyr stillstand, og i stillstand kan ingenting leve godt over tid.

Årets amputerte korona-jul i korona-mørke kan leses som en allegori over dynamikken mellom advent og jul eller livskreftene som stiller lys og mørke mot hverandre. Det handler om å vente og å lengte, om å trekkes mot det man ikke besitter, om å skyve lykken foran seg eller projisere den inn i andres vindusruter. Det er det å stå utenfor som gjør at jeg kan se verdien av det som er inne. Nøkkelen til glede ligger antakelig like foran oss, i erkjennelsen av at det er i lengselen og forventningen at lyset skinner som sterkest.

Dette året og denne adventen har vært og er en lang kveldstur i mørket. La oss glede oss i forventning og lengsel underveis mot lysere tider.