Kommentar

Ingenting arbeider så stille som snø

Julestemning, sier vi – og alle ser lys i vintertunellen. Men hva er «julestemning», hvordan ser den ut? Hvor har vi det fra at det er slik den «ser ut»?

Hva med et julekort der jomfru Maria sitter med et lite barn i sludd og småregn og det blåser åtte sekundmeters sidevind. Det ville kanskje vært sannere. Men ikke det vi trenger. Jeg tror på julekortet med en stor stjerne, som lyser over stall og stuer, det vekker følelsen av at det er noe jeg trenger å se. Oppdage nok en gang. Sidevinder har vi nok av, de gjør at vi kryper inn i frakkene. Et godt og fargerikt julekort som gir «julestemning», gjør at vi kommer ut. En stemning åpner oss.

En frelser ble født

Det er jo store ting på gang. En frelser ble født – den gangen, og nå i våre hjerter. Først kommer vanviddet, det er så vanvittig at det må være sant, skjønt utrolig. Så kommer det glade vanvidd, det er så vidunderlig at det bare kan være sant, dette merkelige julemysteriet som får verdens mektige til å gjøre alt for å fortie. Julestemning, ikke å forakte.

I Betlehem var det neppe snø da det skjedde, snøen er det vi som lagt til. Det er midtvinters, det er snø, det er fest og fred – og snø. Vi liker snøen, julekortet med snø på, Lille Ole på tur ut i skogen for å finne juletre, en glirende gran, hjem til stue full av lys, julestemning. Jeg tenker som så – vi pakker inn juleevangeliet og mysteriene i det vi kjenner best, her nord: Snøen. Ingenting arbeider så stille som snø. En ramme rundt ettertanken, omtanken.

Nedstengt jul

For første gang står julen i reell fare for å bli «nedstengt». Det er dukket opp noe som er større en julestemningen. Et ondt og dødelig virus «gjør ende på julen» – disse eneste dagene i året hvor vi vil at alt skal være som før. Aller mest i år. Jeg leser og hører om skuffelse, men at rettferdighet og sikkerhet krever disiplin. Ingen er uenig i det, i hvert fall ikke de fleste, de «normale». Det sniker seg inn en tanke: Kunne det tenkes at verden kollektivt vedtok at julen skulle framskyndes et halvår og i stedet feires 24 juni? Til vaksinen kommer. Nei. Vi feirer jul, det gjør vi sannelig, om enn i kammermusikalsk form.

«Jeg tenker som så – vi pakker inn juleevangeliet og mysteriene i den «varmen» vi kjenner best, her nord: Snøen

—  Olav Egil Aune

Jeg er et julemenneske, lar meg lett og motstandsløst forføre av julestemning, ja, jeg lengter etter den. Personlige beretninger kan være klamme, men jeg prøver – jeg vet hvor det hele startet. Jeg var rundt 11, 12, 13, jeg sang i guttekor, komponisten Reidar Brøggers guttekor, julaften var høydepunktet, da sang vi til minst to gudstjenester. Jeg husker ikke om mor og far var der, det måtte være under første runde. «Maria satt på hø' og strå», sang vi, Brøggers egen, lille kantate for julaften. Da det var over trasket jeg hjemover, tre/fire kilometer alene, snøen lavet i store filler, det var stille i byen, ikke en sjel å få øye på, det lyste mer enn før i vinduene, innegraner over alt. Julestemning. Det er klart det sitter. Juleevangeliet forbundet med fred og renhet, snø.

Nyskapelse og optimisme

De gode opplevelsene vi har, er sånn. Og vi lengter tilbake til det vi kaller noe «opprinnelig», vi koster til og med på oss julekort med hest og slede, julekveldsgjestebud. Selv hvor fjernt det er fra vår egen opplevelse. Alt med snø på smitter. «Julestemningen» er fri for arroganse, ekstreme tanker får hvile (om de vil), våpnene legges igjen i våpenrommet. Det er lett å tenke på nestekjærlighet, kristen poesi og en optimistisk tro på at verdenshistorien ikke ender i død og oppløsning, men i nyskapelse.

Jeg tenker på sagnet om den sunkne katedral, som dukker opp på julaften. For mange dukker kirken opp på julaften, i julen blir den fjerne kirke nær. Vel bekomme. Og jeg mener det positivt. Såkalte firehjulskristne har også behov for kirkens velsignelse, denne kvelden – de som stort sett forholder seg til dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse. Noen syns det er rart. Jeg syns ikke det. Julestemning åpner sinnet, skulle ikke alle i hele verden unnes det – kirkefjerne som kirkenære. Vi knytter oss til noe «større», våger vi å si på kirketrappa. Kanskje er de med over når julegudstjenestene streames på tv for etterpå å gå ut på trappa og si det samme. Et sunt glimt av himmelen, får oss gledelig ned på jorden: Deilig er jorden.

Debatten hviler. Julaften er ikke leserbrevskribentenes største kveld, debatten får få hvile - selv om den ikke gjør det, alltid. Kulturradikale dogmer om menneskets totale frihet duger ikke så veldig mot kristne dyder som takknemlighet, nestekjærlighet og tilgivelse. Denne kvelden. Som i og for seg ellers.

Trengs mest. Hva er julestemning? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at den sprer en rar varme i kroppen, noe som sitrer og vibrerer. Slik er den antakelig skapt av et behov. Mennesket er god på sånt. Vi gremmes over julehandelen, glirende, grønne trær ved siden av bankterminalen. Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg får julestemning av det også. Sikkert feil, men det gjør jeg. Og tenker: Takk for gaven. Som ligger godt synlig i en pyntet krybbe med plastdokke i og det hele. Jeg tror da ikke så lite om Gud at han ikke kan bruke en liten kjøpesenter-Jesus til å åpne øynene mine. Og er det åndsforlatt der, er det kanskje der han trengs mer enn noe annet sted.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar