Og det skjedde

Maleriet er et overflødighetshorn, på størrelse med en låvedør (300 x 282 centimeter), og henger i Uffizi-galleriet i Firenze. De vise menns tilbedelse, malt av Gentile da Fabriano i år 1423, drar oss inn i klimakset på vismennenes lange reise fra Øst: Øyeblikket da det går opp for dem at de er fremme. At de, på dette ikke-stedet, og med hele det brokete følget på slep, har ramlet inn i en audiens.

De har fått selveste frelserkongen kongen å se. Messias. Nyfødt. Lys våken.

Nå tar de av seg kronene sine og legger dem på bakken. De kneler for den ukronede, han som himmelske krefter har utpekt for dem.

Jesusbarnets besluttsomme hånd

Og hvis ikke avistrykken har grøtet det til, vil du også kunne studere gesten jeg tenker på: Barnet Jesus som besluttsomt legger en hånd på issen til den eldste av vismennene. Fra den dunbløte barnehånden brer varmen seg. Tørr, blek hud tar imot. Vismannen forsøker å kysse barnets tær. For sånn besvarte man vel en kongelig velsignelse på den tiden?

Også på andre måter er det om å gjøre for Gentile da Fabriano (ca. 1370 – 1427) å vise oss hvor epokegjørende fødselen er, og hvor i verdenshistorien det skjer. Blant annet gir han plass, i bildets øverste kant, for vismennenes bomtur til Jerusalem og Herodes den store – oldingen som levde fra år 72 før Kristus og utover, og hvis grusomhet er bevitnet i flere antikke kilder.

[ Lars Gilberg: Det er kjedelig å feire jul alene. Trist kan det også være. Men farlig? ]

Også dyreriket har sendt sine ambassadører til barnet – aper, jaguarer, pelikaner og jaktfalker. Oksen, eslet og jakthunden er heller ikke glemt. I flikene av nattehimmel aner vi kosmos, hvelvet over det hele.

Maleren har heller ikke spart på råmaterialene. Bildet lyser av bladgull, lagene er så mange og tunge at de danner forhøyninger på billedflaten. Marias kjortel er dynket i lapis lazuli, pigmentet som var dyrere enn gull, hentet fra gruver i dagens Afghanistan. For skal man skildre et historisk maktskifte, kan man ikke være påholden. (Og dessuten, slik fikk oppdragsgiveren for verket, en bankfyrste i Firenze, noe å prange med).

Jesusbarnet venter

I dag, denne siste adventslørdagen, vil mange av oss ha begynt å romstere i vår forestående reise gjennom juledagene. Vi ser for oss reisefølget og dem pandemien hindrer oss å dele reisen med. Vi pynter, vi planlegger julematen. Vi merker hvordan mediene, reklamen og handelsstanden jager vårt indre liv og våre Vipps-koder for å sikre at vi er sugne, vi også, på julestemning, og deltar i ritene som redder jula.

Og joda, særlig for meg som kristen ligger jo jesusbarnet midt inni der et sted, og venter på meg og mine kjære; at vi skal hente opp de gode følelsene vi skylder Gud og hverandre, i takk for kjærligheten han viser oss, igjen og igjen.

Og i kirken? Her får vi understreket hvor vergeløst det er, barnet i krybben, og det er jo sant, og hvordan det frir til vår ømhet, slik alle nyfødte gjør det. Og at vi må satse på begreper som nåde, håp og kjærlighet. For inspirert av dem kan vi være gode mot hverandre, og solidariske, i en verden som er like hard og ubønnhørlig som den alltid har vært.

Noen dager senere stuer vi julen på loftet, januargufset melder seg. Kanskje har det sekulariserte Norge rett? Kanskje julen bare er et blaff av følelser? Et deilig, men barnslig friminutt fra den virkelige verden?

Barnet er Gud

Men malerier som De vise menns tilbedelse vil det annerledes. (Og takk til avdøde Svein Ellingsen som i en nyutkommet bok gjorde meg oppmerksom på verket, selv om det er andre ting der som treffer ham.)

Gud abdiserte ikke da han ble kjøtt og blod.

—  Asle Finnseth, redaktør Strek

Når Gentile da Fabriano lar Jesus signe de hellige tre konger på Messias-vis, gir han oss et forklarelsens øyeblikk. Det er som den gangen Jesus blendet disiplene på Tabor-fjellet, og lyste som solen selv.

Han viser oss, usentimentalt, at barnet er Gud.

At Gud ikke abdiserte da han ble kjøtt og blod, men fortsetter å gjøre det han vil, utbre sitt forunderlige rike, bare at det nå skjer det fra innsiden av det menneskelige, i lydighet mot dets begrensninger. Maleren viser oss at Jesus, midt i sin sårbarhet, nettopp er den profeten Mika varslet: Veldig Gud. Fredsfyrste En Gud som har makt til å frelse.

[ Disse julekrybbene har du aldri sett før ]

«Noko vedunderleg har skjedd»

Og mens vi, kanskje særlig i juletider, drømmer med Olav H. Hauge at «noko vedunderleg skal skje», rusker maleriet i oss. Nei, sier det, noko vedunderleg har skjedd. En ytterst konkret kjærlighet har kastet om på verdenshistorien, gitt den ny retning og en ny og mer håpefull horisont.

Det julen inviterer oss til er å la denne nye virkeligheten gjennomlyse oss, slik at vi selv blir mer virkelige, lever mer virkelig. Kanskje blir vi også mindre glemske på hvordan dette nye, som oftest i all stillhet, gjør seg gjeldende i historien. Se bare på kraften i kjedereaksjonen etter Jesu død og oppstandelse: Synder tilgis, mennesker nyskapes, døden fratas det siste ordet.

Romerriket forvandles, sykehusvesen og fattigforsorg vokser frem, kvinners stilling styrkes, spebarn settes ikke lenger ut til ulvene. Motivene har vært blandede, aktørene har famlet. Men midt i det hele har Guds barmhjertighet fått bre seg i verden, og fortsetter å gjøre det, verden over.

Julen er ikke et friminutt fra virkeligheten. Den viser oss det innerste i den. Som Peter, følelsesmennesket og apostelen, sier det: «Vi fulgte jo ikke klokt uttenkte myter da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. Nei, vi var øyenvitner og så hans guddommelige storhet.» Og er det sånn, får følelsene komme og gå. Vi trenger ikke redde jula. Det er den som redder oss.