Vår forbrytelse

«Den største forbrytelsen» skal snart ha premiere på kino. Filmen er bygd over Marte Michelets bok med samme tittel. Av debatten som går om hennes neste bok, kan man få inntrykk av at sviket overfor jødene under krigen er et nytt tema som er kommet opp. Men allerede i samtiden var det noen som tok det inn over seg.

Det var sogneprest Aksel Kragset som brukte ordene «vår største skjenselsgjerning». Han holdt en tale ved Veøy kirke i Romsdalen 14. september 1946 ved minnesteinen til to jødiske barn som hadde vært en del av hans familie.

«Var det ikkje alltid før sed i Noreg å hjelpe og verne den verjelause som var i eins hus? Vi skammar oss djupt over det forferdelege nidings verk som vart gjort i Noreg då hundrevis av fredelige menneskje som hadde søkt ly i vårt fedreland, vart utlevert til martring og død», sa sognepresten den gangen.

[ Mener den norske holocaust-debatten kan lære av den danske ]

To barn søkte ly

Jeg kan takke Hans Arvid Øberg for at jeg ble oppmerksom på denne talen. Jeg skvatt til da jeg så den, for jeg holdt akkurat på å lese en bok om disse to barna. Boken er skrevet av Sverre Kragset, sønn av sognepresten.

Søsknene Vera (6) og Tibor (9) Taglicht ble i 1939 sendt fra i Bratislava til Norge. Det var Nansenhjelpen som sørget for at i alt 37 jødiske barn ble brakt i sikkerhet i Norge etter at Hitler hadde erobret Tsjekkoslovakia. Tibor kom til familien Kragset på Nesjestranda i Romsdal. Søsteren var først på barnehjem i Oslo, men kom også til Kragsetfamilien i 1942.

Etter at mange av de norske jødene var sendt til Tyskland i november 1942, bestemte Nansenhjelpen at barna måtte sendes i sikkerhet i Sverige. Tidlig på nyåret kom de to søsknene til en familie i Oslo, mens det ble ordnet med at de kunne bli med Carl Fredriksens Transport til Sverige.

Det blir personlig

Og her er det denne fortellingen griper inn i min families fortid. Min svigerfar Olav Brennhovd var en av dem som organiserte den transporten barna skulle være med. Uheldigvis hadde han latt seg lure av en provokatør for tyskerne. Da gruppen som skulle reise over grensen samlet seg på Lillestrøm, ble de arrestert av Gestapo. Etter et kort opphold på Bredtvedt, ble Vera og Tibor sendt til Auschwitz.

Det er ikke fordi vi skal felle en dom over mennesker som sto i en situasjon vi i dag ikke har forutsetninger for å sette oss inn i. Det er fordi vi må holde vakt, slik at vi ikke på nytt gjentar de feilene som gjorde at det gikk så forferdelig galt.

—  Erling Rimehaug

Olav Brennhovd ble torturert og deretter sendt til fangenskap i Tyskland, noe som fikk dyptgående konsekvenser både for ham og min familie. Derfor var det ikke lett for meg å lese Marte Michelets bok, hvor hun hevder at det transportapparatet han var med i, drev sin virksomhet for å tjene penger på jødene. Det er selvsagt en lettelse for meg når motboken hevder at hun har misforstått kildene på dette punktet. Dersom hun og forlaget ikke har bedre bevis, håper jeg de trekker det tilbake.

Hvorfor ble det ikke gjort mer?

Men jeg er redd for at debatten om denne boken skal spore oss vekk fra de viktige spørsmålene som er reist i Michelets bøker. Hvordan kan det ha seg at så mange norske jøder ble utlevert til utryddelsen? Hvorfor ble ikke mer gjort for å redde dem?

Det er ikke fordi vi skal felle en dom i ettertid over mennesker som sto i en situasjon vi i dag ikke har forutsetninger for å sette oss inn i. Det er fordi vi må holde vakt, slik at vi ikke på nytt gjentar de feilene som gjorde at det gikk så forferdelig galt.

[ Historiker: Debatten må ikke handle om helter og skurker ]

Slik sa sogneprest Kragset det: «Dette er då den viktige tekst som denne steinen alltid skal tale over: De er alle brør. Når ei ny slekt les desse framandvorne navna, då skal ho kome i hug kor fælt det var, og kor gruelege ting som hende, den tid då denne Herrens høge tanke så skammeleg vart glømt. Så vil denne steinen alltid på nytt tale alvorleg og seie: Gløym det endelig ikkje meir!»

Ville helst glemme

Allerede året etter at krigen var slutt, etter fredsrusen og midt i landssvikoppgjøret, maner sognepresten til ikke å glemme hva vi gjorde mot jødene. Og likevel var det jo nettopp det som skjedde. Jødenes historie forsvant i heltefortellingen om den norske kampen mot nazistene. Jødene selv holdt stille. De ville helst glemme tragedien de hadde vært utsatt for. De protesterte ikke over den skammelige behandlingen de fikk i oppgjøret etter krigen. De sa ingenting da de nordmenn som hadde deltatt i deportasjonen av jødene ikke ble straffet.

[ Jødene som kom tilbake etter krigen, ble skammelig behandlet ]

Det var først med Oskar Mendelsohns bøker om jødeforfølgelsen i Norge for tretti år siden at dette kom fram i offentligheten. I 1998 tok regjeringen Bondevik et oppgjør med behandlingen av jødene, blant annet basert på historikeren Bjarte Brulands arbeid.

Svaret mangler

Men fortsatt mangler vi svaret på hvorfor ikke mer ble gjort for å redde jødene. Ville vi virkelig vært så passive dersom det var noen vi betraktet som våre egne som var i en så utsatt situasjon? Hva gjorde regjeringen i London med den kunnskapen de fikk om Hitlers planer for jødene. Hvorfor satte man ikke i gang med å finne ut hva det kunne bety for våre landsmenn? Hvorfor kom Hjemmefronten og kirken på banen først da det var for sent? Hvorfor kunne nazistene så enkelt gjennomføre operasjonen her i Norge?

Var det fordi ikke alle tenkte som sogneprest Kragset, at «vi alle er brør»? Det er denne grunnleggende erkjennelsen vi trenger å holde i live. Det er når vi begynner å dele hverandre opp i grupper av de som hører til og de som ikke hører til at det er fare på ferde.

Det er ikke fordi vi skal rive gamle helter ned og stemple de som levde den gang at vi må granske fortiden. Det er for å ha et speil vi kan bruke på den tiden vi lever i.

[ Motbokforfattere: Michelet motbeviser ikke feilene vi har funnet ]

[ Michelet: Konklusjonene mine står støtt ]