Bøker

'Kirken var likegyldig overfor jødene'

Marte Michelets nye bok kritiserer Den norske kirkes manglende innsats under jødeforfølgelsen i Norge. – Jødene var ikke viktige nok, sier Torleiv Austad.

Bilde 1 av 2

– Jeg regner det som svært sannsynlig at Oslo-biskop Eivind Berggrav visste om den forestående aksjonen mot jødene. Det kan virke som om han valgte bort å mobilisere kirken av taktiske årsaker, sier Marte Michelet, som torsdag utga boken Hva visste hjemmefronten? om den norske motstandsbevegelsens manglende innsats for å redde norske jøder under 2. verdenskrig.

LES MER: Berggrav kritisert for jødeunnlatelser

Ble advart

Michelet mener Berggrav må ha blitt advart om at jødene skulle arresteres og deporteres måneder før dette faktisk skjedde. Biskopen satt da i husarrest, men hadde besøk av personer i motstandsbevegelsen som visste om deportasjonene, blant annet den sentralt plasserte tyske dobbeltagenten Helmuth Von Molkte. Molkte advarte andre norske motstandsfolk om de kommende deportasjonene.

– Kunne kirken ha reddet noen av jødene hvis Berggrav hadde delt denne informasjonen med noen?

– Absolutt. Det fantes prester overalt i landet, med et enormt mobiliseringspotensiale. Men det var ingen som mobiliserte prestene, sier Michelet.

Hun mener det kan virke som beskjeden om ikke å mobilisere prestene kom fra øverste hold, og sier Berggrav mente det ville være «taktisk dumt» å dra inn det han kalte «det ytterst eksplosive jødemoment» i Den norske kirke (Dnk) sin motstandskamp.

Kirkehistoriker Torleiv Austad kjenner seg igjen i flere av Michelets betraktninger. Han mener Berggrav og den øvrige kirkeledelsens holdning til jødeforfølgelsen først og fremst preges av likegyldighet.

– De var mest opptatt av kirkens posisjon og rolle. Jødenes vanskelige situasjon lå i periferien av det kirken kjempet for, og var ingen hjertesak, sier han.

LES MER: Ny koalisjon i tysk politikk: Ytre høyre og jøder

Et svik

I bekjennelsesskriftet Kirkens Grunn fra 1942, der Dnk tok avstand fra Nasjonal Samling (NS), ble forfølgelsen av jødene ikke nevnt.

– Berggrav fikk tatt punktet om jødene ut, fordi det ikke passet inn i den visjonen kirken hadde med dokumentet, sier Michelet.

Hun karakteriserer Dnks forhold til jødeforfølgelsene som «ambivalent».

– De protesterte ikke da registreringen av norske jøder begynte, ei heller da jødeforfølgelsen ble trappet opp. Det ble skrevet et protestbrev i november 1942, men dette ble først lest opp i kirkene i desember, da deportasjonene for lengst var i gang.

– Hva hadde skjedd hvis kirkens fordømmelse av jødeforfølgelsen hadde kommet i september, og ikke i november, Torleiv Austad?

Hadde de protestert i september, ville det lagt et stort press på NS. Det er ikke utelukket at NS hadde nektet å være med på arrestasjonen av jødene hvis kirken hadde sagt ifra.

Austad karakteriserer kirkens likegyldighet var «et svik mot norske jøder».

– Men selv om det var Berggrav som tok ut formuleringen om jødene, var han tydelig i sin avvisning av antisemittisme, og protesterte for eksempel om loven som forbød ekteskap mellom jøder og nordmenn.

LES MER: Norske jøder frykter Pittsburgh-angrep i Norge

Mektig

Michelet beskriver hvordan den kristne motstandsbevegelsen begrunnet kampen mot nazistene i at de representerte hedenske verdier som var i strid med det kristne grunnsynet.

– Og da passet ikke jødene inn, siden de også representerte «hedningene», sier forfatteren.

Hun mener Berggrav hadde et «rart og ambivalent forhold til jødene».

– Etter krigen forfalsket han blant annet et dagboknotat der han later som om han hadde en annen holdning til jødene enn han egentlig hadde i krigens første dager. Berggrav er en av de få som uttaler seg eksplisitt om sine taktiske overveielser rundt dette spørsmålet. Han sier at kirken må holde seg unna det ytterst kontroversielle jødemomentet fordi det er splittende, sier Michelet.

LES MER: Bitter Labour-strid om antisemittisme

Vitnet for Gestapo-offiser

I boken beskriver Michelet også hvordan Eivind Berggrav, Ole Hallesby og Ludvig Hope vitnet til fordel for Gestapo-offiseren Wilhelm Wagner i rettsopprøret etter krigen. Wagner var blant lederne i aksjonen mot jødene som ble deportert i DS Donau i november 1942.

Michelet hevder at Berggrav ble bearbeidet av Gestapo, og hadde sympati for Wagner, som også var teolog.

Hun siterer et privat brev som Berggrav sendte til Wagner etter krigen der han sier at han «hele tiden har hatt følelsen av at De egentlig er et godt menneske» og at han ikke kan «finne at de hadde ansvaret for jøde-affæren».

Berggrav skal imidlertid ikke ha visst om hvilken skjebne som ventet jødene som ble deportert med DS Donau. Torleiv Austad forteller at det i Berggravs almanakk fra 26. oktober 1942 står beskrevet at han så DS Donau seile ut Oslofjorden fra sin hytte i Asker, der han satt i husarrest. I almanakken skrev Berggrav også ett ord, Israel, forteller Austad.

Sjokkert barnebarn

Eivind Berggravs barnebarn, Dag Henrik Berggrav, var til stede på Michelets pressekonferanse torsdag. Han er sjokkert over bestefarens uttalelser om jødene.

– Men det virker som det er et trekk i vår tid at helter blir gjort om til syndebukker. Bestefar måtte nok ta en del avgjørelser i en særs presset situasjon, og det tror jeg vi må ha som bakteppe når vi skal tolke de beslutningene han og kirken tok den gangen, sier han.

Etterpåklok

Berggrav trekker paralleller til da president Barack Obama ble bedt om å be om unnskyldning overfor japanerne for atombombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki.

– Obama repliserte med å si at: «Etter å ha vært president i snart åtte år vet jeg hvor vanskelig det er å ta beslutninger i vanskelig og pressede situasjoner. Og da spesielt i krigssituasjoner. Derfor er det umulig for meg å be om unnskyldning for en beslutning president Truman tok i sin tid». Det er alltid lett å si hva man burde gjort i etterpåklokskapens lys, sier Berggrav.

Les mer om mer disse temaene:

Ingeborg Bergem

Ingeborg M. Bergem

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker