For ganske nøyaktig ett år siden ble jeg sykmeldt som kulturredaktør i Vårt Land. Et halvt år tidligere hadde jeg vært gjennom et samlivsbrudd som involverte to barn. Det var vanskelig nok, og etter noen måneder, da november kom ubønnhørlig, lå jeg hjemme på min midlertidige hybel noen dager med en kraftig forkjølelse. Da jeg frisknet til og reiste meg, kjente jeg at jeg bare ville bli liggende. Og det ble jeg.
Først sa jeg kjekt til sjefen min at jeg trengte en uke, og jeg vendte snart tilbake til jobb i en halv stilling. Da det igjen sa stopp etter et par dager, skjønte jeg at det kom til å ta tid. Det gikk to måneder og ukentlige besøk hos en bedriftspsykolog før jeg nærmet meg jobb igjen, og ytterligere én måned før jeg var tilbake for fullt. Da rakk jeg akkurat åtte arbeidsdager før Norge stengte ned, og jeg hadde to måneder med hjemmekontor med delt hjemmeskole og delt omsorg å se fram til – på en hybel på 27 kvadratmeter.
[ Budsjettavtalen mellom Frp og regjeringen redder Lukas Stiftelsens tilbud i Malvik. ]
2020: Et sosialt eksperiment
2020 har vært et skikkelig møkkaår for mange av oss. Nedstengningen i mars var en prøvelse for de fleste, men selv er jeg mer bekymret for den andre nedstengningen vi står i akkurat nå. Ikke bare på grunn av den seige følelsen at det skjer igjen, men like mye fordi mange av oss er sesong- og værsensitive. Selv syns jeg det er lettere å håndtere større kriser på forsommeren enn små fartsdumper i november. Iblant får jeg lyst til å gjøre som mummiene og fylle min egen og barnas mager med granbar og gå i hi til våren kommer.
Det kan være lett å glemme at det tross alt etter de fleste målestokker er mye bedre å leve i et koronarammet Norge i 2020 enn i et koronafritt Norge anno 1850. Det kommer en vaksine og de aller fleste av oss kommer til å leve lenge og vel i landet, med eller uten mild klimaangst. Men dette forsøket på å relativisere egen lidelse biter liksom ikke helt fra seg.
Når du oppdager at dine egne problemer er vanlige, innser du også at du selv er et ganske vanlig menneske.
— Arne Borge
Selvhjelpsåret
For min egen del har dette fått en uventet konsekvens: Jeg har begynt å ta selvhjelpslitteraturen på alvor. Eller rettere sagt – alle former for selvhjelp, altså like mye apper og podkaster som bøker. Både kristne og verdslige varianter, fra Henri Nouwens oppbyggelige sårbarhetsgranskning til vinnerskalle-aktige bøker man sikkert underviser i på BI. Tidligere hadde jeg, som de fleste velutdannede mennesker med kulturinteresse, en ironisk eller spottende holdning til selvhjelp. Det var liksom noe mennesker uten selvinnsikt drev med – enten det var usikre gutter på promperommet som søkte en farsfigur i Jordan Peterson eller nevrotiske mammebloggere med fraværende ektemenn som søkte empowerment og evnen til igjen å ta kontroll over eget liv.
Jeg tror den sterkeste motforestillingen mot selvhjelp ligger i at du må innse at problemene dine er vanlige. For når du oppdager at dine egne problemer er vanlige, innser du også at du selv er et ganske vanlig menneske. Og dermed at det du tidligere opplevde som helt eksepsjonelle eksistensielle erfaringer, allerede er omtalt ganske treffende av en eller annen amerikansk pop-psykolog i en pocketbok du får kjøpt for 179 kroner på Ark på Gardermoen. Den erkjennelsen kan gjøre litt vondt. Men sann erkjennelse gjør gjerne vondt.
Det sier sikkert mye om min egen selvhøytidelighet, men jeg tror ikke jeg er alene om den: For mye av motstanden jeg har hatt i møte med forskjellige terapeuter de seneste årene, har nettopp handlet om at mine problemer kunne settes på formel. Jeg har selv opplevd mine egne erfaringer som såpass overskridende og særegne, at jeg ikke likte tanken på at naboen min kunne oppleve omtrent det samme – og dermed kunne få hjelp på omtrent samme måten som meg.
Ikke et unntaksmenneske
Lenge var jeg derfor på vakt mot terapeutene, og klar for å bruke mine humanistiske fortolkningsferdigheter til å «avsløre» terapispråket. Det var vel og bra at ungdom med lav selvfølelse fikk hjelp av Peder Kjøs på NRK, eller at foreldre som ikke strakk til kunne lære noe av en Aftenposten-podkast med Hedwig Montgomery. Men jeg! Jeg var jo en smarting, jeg leste bøker og jeg tenkte selvstendig – jeg kunne vel ikke ha noe å lære av drøvtygde teorier som like gjerne kunne appliseres på en håndverker på Lista? Jeg snakket jo dessuten helt briljant om mine egne tilkortkommenheter i terapirommet, så hva skulle vel jeg ha å hente der, annet enn å demonstrere «høy grad av selvinnsikt», som det gjerne stod på sensorbesvarelsene i mine akademiske oppgaver?
Etter snart tre år med samlivsterapi, mekling, kognitiv terapi, DPS-psykolog, gruppeterapi i sinnemestring – og en kort bomtur opp til krisepsykiatrisk på Furuset – har jeg innsett det åpenbare: Jeg tok feil. Heller ikke jeg er et unntaksmenneske. Andre har gjennomlevd mine problemer før meg. Og andre fagfolk har tolket dem, satt dem på begrep og systematisert kunnskapen om dem, på en måte som kommer meg til nytte i dag. Jeg har ikke lest eller tenkt eller studert meg ut av mine egne destruktive handlingsmønstre – gang på gang har jeg tråkket i salaten, som de fleste andre.
Særlig gruppeterapien har vært en åpenbaring for meg, nettopp fordi jeg kan speile mine egne erfaringer i mennesker som har en annen bakgrunn og andre problemer, som likevel er nokså like. Nå ler jeg ikke lenger av de som søker hjelp – og selvhjelp. Nå er jeg en av dem, mer spesiell er jeg ikke.
