Det er en tid for alt, sier Forkynneren. En tid for å høste, og en tid for å så. Nå kan vi også legge til: en tid for å være god, og en tid for å innrømme ondskap.
For nå er tiden kommet for å lufte noen demoner i offentligheten. «Jeg er rasist», lød tittelen på et mye delt blogginnlegg av forfatteren Ida Jackson for halvannen uke siden. «Og det er du også», var den påfølgende setningen.
Forløsende syndsbekjennelse
Det var et godt og tankevekkende innlegg, og det er sant som det er skrevet: Vi har alle rasistiske tanker, vi er alle fordomsfulle og dumme.
Godt var også innlegget her i vår egen avis, hvor sjefredaktør Bjørn Kristoffer Bore, fulgte opp: «Jeg har sagt og gjort rasistiske ting. Det har nok du òg». Plutselig så offentligheten ut som et møte i Anonyme Rasister, hvor det bare var å reise seg opp i sirkelen og si: «Hei, jeg heter Arne, og jeg er rasist», til alles bifall.
Det underlige er hvor fort det gikk fra å være et tabu å innrømme sin rasisme, til å virke tåpelig å påstå at man ikke er det. Før skammet vi oss litt over at vi ikke egentlig ville invitere personen med det arabisk-klingende navnet på visning da vi skulle leie ut leiligheten vår – de blonde jentene virket jo uansett så hyggelige og ordentlige. Nå kan en slik erfaring bare skrives ut og publiseres på NRK Ytring og bli applaudert som modig og ærlig.
LES OGSÅ: Usynlig rasisme skjer hele tiden, skriver MF-professor Tone Stangeland Kaufman
Nye tabubrudd
Det føles godt å bekjenne sine synder: Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, og det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. Enten man forstår det psykoanalytisk eller religiøst, er syndsbekjennelsen forløsende, fordi den lar deg innrømme gapet mellom idealene og virkeligheten. Du lar gallen renne ute og føler deg fornyet og klar til å forsøke å være et godt menneske fram til neste søndag.
Jeg tror også slike tabubrudd alt i alt bringer kulturen framover. En kultur med altfor høye forventninger til menneskets godhet, blir like anspent og løgnaktig som en familie i et av Ibsens borgerlige dramaer. Men jeg tror også vi overvurderer vårt eget mot når vi bryter disse tabuene. For når vi står fram med noe vågalt i offentligheten, så er det gjerne fordi tidsånden har blåst inn dørene like foran oss.
Nyttige portvoktere
Går vi få år tilbake ser bildet annerledes ut. I 2017 utga den danske forfatteren Christina Hagen romanen Jungle, som skapte mye ballade i hjemlandet. Under et lanseringsintervju sa hun: 'Jeg er infantil og overfladisk, jeg har racistiske tanker, jeg foretrækker mænd med store pikke'.
Å bringe til torgs denne eksotifiserende og rasistiske forestillingen om størrelsen på svarte menns peniser, ble ikke møtt med de samme bifall om mot og ærlighet. Hagen tok fart for å sprenge opp dørene, men på andre siden sto flere portvoktere, og hun gikk på en smell.
Jeg sier ikke at historien nå har gitt Hagen rett, og jeg mener heller ikke at det er galt å være portvokter. I enhver kultur forhandler vi mellom ærlighet og anstendighet, og det er ikke gitt at det er moralsk rett alltid å være ærlig. Dessuten er ærlighet mer kompliserte greier enn vi ofte tror, noe kanskje særlig kristne undervurderer. Vi tror kanskje at bekjennelsen alltid sier sannheten om et menneske, selv om erfaringen viser at man kan manipulere seg selv og andre også når man er på sitt mest bekjennende. En voldelig ektemann oppløst i angrende tårer kan gjøre sterkt inntrykk. Men er det gitt at dette øyeblikket gir et sannere bilde av ektemannen, enn når han slår kona på nytt noen timer senere?
Å bekjenne sine gode intensjoner
Kanskje var Hagens problem at hun var for eksplsitt og seksualisert. Eller kanskje var problemet at hun ikke hadde en større erkjennelsesdugnad å hekte innrømmelsene sine på, og heller ikke ønsket å skape det? For mens dagens rasisme-innrømmelser har til hensikt å skape holdningsendringer, var Hagens innrømmelser først og fremst en innrømmelse av menneskets tilkortkommenheter. Ida Jackson og Bjørn Bores budskap er: Vi må kunne bedre enn dette! Hagens budskap var: Vi kan ikke bedre.
Det er derfor bølgen av rasistiske innrømmelser nå kommer så enkelt. Fordi intensjonen føles god og oppbyggelig. Det krever ikke lenger noe mot å hoppe på bekjennelsestoget, fordi det man egentlig aller mest bekjenner, er ønsket om å bli et bedre menneske.