Det ømtålige folkemordet

For to år siden gikk det en film i Oslo som het «Den ottomanske løytnanten». Hovedpersonen er en amerikansk kvinnelig misjonær i Tyrkia som forelsker seg i en offiser i den ottomanske hæren. Offiseren berger noen armenere, men blir så selv drept i trefning med armenske opprørere. Filmen slutter mens han dør i misjonærens armer.

Denne Hollywoodfilmen tegner det offisielle tyrkiske bildet av det som skjedde for hundre år siden: Det var krig, og både armenere og tyrkere ble drept.

Folkemord

Noen måneder før jeg så denne filmen, var jeg på folkemordmuseet i Jerevan, Armenias hovedstad. I de dystre rommene så jeg en overbevisende dokumentasjon av hvordan armenerne i Tyrkia planmessig ble forsøkt utryddet. Det var blant annet dokumentert av tyske soldater, som var alliert med tyrkerne.

At dette var et folkemord, er anerkjent av så godt som alle forskere på området. Det er også slik det omtales av HL-senteret her i Oslo.

I Tyrkia er det strenge straffer for å hevde at det skjedde et folkemord på armenerne. Og land som anerkjenner folkemordet blir utsatt for voldsomme tyrkiske reaksjoner.

Omstridt?

Mange land har anerkjent folkemordet - og i noen få land er også fornektelse av det forbudt på linje med fornektelse av Holocaust.

Tyrkia har likevel lykkes med å spre en oppfatning om at dette er et omstridt spørsmål.

Et eksempel er at NRK onsdag meldte at «Armenia hevder at 1,5 million armenere ble drept for hundre år siden». Hvorfor slår man ikke bare fast at omtrent 1,5 million armenere ble drept? Det er ikke bare noe Armenia hevder. Kunne det tenkes at man sa at Israel hevder at 6 millioner jøder ble drept?

Nøyaktig hvor mange armenere som ble offer, er ikke helt klarlagt. Men det er godt etablert at det var minst en million, og sannsynligvis over 1,5 million i årene 1894–1923.

«Det armenske spørsmål»

Armenerne bodde fra gammelt av i hele området mellom Kaukasus og Middelhavet. Fra 1400-tallet var dette en del av det osmanske riket. På 1800-tallet rev mange av de kristne nasjonene seg løs, både på Balkan og i Hellas. Sultanen fryktet at også armenerne skulle forsøke det.

Da Russland erobret områder sør for Kaukasus i 1878, fryktet osmannerne at armenerne skulle bli en russisk femtekolonne. Det var noen armenske grupper som tok til våpen med russisk hjelp. Men de aller fleste armenere forble lojale osmanske undersåtter.

Likevel ble osmannerne besatt av det de kalte «det armenske spørsmålet». Og noen mente løsningen på problemet var å bli kvitt armenerne.

«Rent» Tyrkia

Dette er bakgrunnen for de massakrene som ble utført i 1894 - 97, der flere hundre tusen armenere ble drept.

Men den ideologisk motiverte og planmessige utrenskningen kom først da sultanen hadde mistet makten og sekulære tyrkiske nasjonalister overtok. De var inspirert av en idé om et «rent» Tyrkia. De kristne minoritetene - armenere, assyrere og grekere - sto i veien for et tyrkisk og muslimsk Tyrkia og måtte vekk. Den første verdenskrig ga dem muligheten for å gjennomføre det under dekke av at det var krig.

Utslettet

I Armenia minnes folkemordet den 24. april. Det skyldes at på denne datoen i 1915 ble hundrevis armenske intellektuelle - lærere, forfattere, forskere og politikere - henrettet. Deretter opererte dødsskvadroner over hele landet og drepte armenere i stort omfang. Og til slutt ble de gjenværende - stort sett kvinner og barn - drevet ut i den syriske og irakiske ørkenen, der de aller fleste omkom av sult og tørst.

Resultatet var at hele det østlige Tyrkia ble tømt for armenere og assyrere. I årene som fulgte er også kulturminnene om dem stort sett utslettet. Et unntak er de storslåtte ruinene av den gamle armenske hovedstaden Ani. Sist vinter var det en utstilling om Ani i Oslo. Men det ble ikke nevnt at dette var en armensk by.

Slag mot Trump

Svært mange armenere rømte til utlandet. Denne armenske diasporaen, særlig i USA, har engasjert seg for å få folkemordet internasjonalt anerkjent. Etter at sovjetrepublikken Armenia ble det selvstendige Armenia i 1990, er dette arbeidet intensivert.

Denne uka oppnådde de en stor seier da den amerikanske kongressen med overveldende flertall vedtok at USA skal anerkjenne folkemordet. Dette var nok delvis et resultat av misnøyen med Donald Trumps unnfallenhet overfor Tyrkia.

Det gjenstår å se om Trump iverksetter vedtaket. Både Barack Obama, George W. Bush og Bill Clinton fikk forhindret tilsvarende vedtak. Det skyldes i hovedsak at man var redd for å provosere Nato-allierte Tyrkia.

Og mot Norge

Er dette grunnen til at Norge ikke har anerkjent folkemordet? Eller er det våre oljeinteresser i Aserbadsjan?

Den offisielle begrunnelsen virker tynn. Det hevdes at folkemordbegrepet først ble vedtatt av FN i 1948, og derfor ikke kan anvendes på noe som skjedde tidligere. Dessuten at dette er noe som ikke kan avgjøres politisk, men må overlates til historikerne.

Fridtjof Nansen arbeidet for armenernes sak etter første verdenskrig. Den norske misjonæren Bodil Biørn var en av dem som dokumenterte utryddelsen av armenerne. Begge hedres i Armenia. Norge underkjenner det de sto for.

Men når USA tør, kanskje vi også skulle våge?

LES MER:

[ Den tyrkiske invasjonen i Syria vekker til live minnene om folkemordet på syriske og armenske kristne for hundre år siden. ]

[ Mens andre land hyller sine krigere og konger, er Armenias nasjonalhelt en mann som skapte et alfabet. ]