Kommentar

De som vokter hyrden

Går du i kirka for å høre nøyaktig det du trodde fra før? Eller har du tillit til at en prest kan vite noe du ikke har tenkt på?

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Nylig prekte en prest i Groruddalen over lignelsen om brudepikene, du vet, den om jentene som ikke hadde olje på lampa og som brudgommen derfor ikke ville vedkjenne seg. Predikanten, Vibeke Bergsjø Aas, ville ikke godta den vante fortolkninga som tilsier at Jesus er brudgommen og de uforstandige brudepikene er de vantro.Hun mente tvert imot at Jesus bruker en allerede kjent fortelling for å si noe om hva himmelriket ikke er – for Gud vil vedkjenne seg alle. Kanskje spesielt de uforstandige. Tolkningen var ny for meg, men i god harmoni med påfølgende passasjer i ­Matteus-evangeliet.

Helvetet. Bergsjø Aas tok altså til orde for det som i teologien kalles apokatastasis panton, alle tings gjenopprettelse. Hun stiller seg i rekken av historiens mange helvetesfornektere, fra Origenes til Jakob Jervell. Poenget er ikke at det ikke finnes en fortapelse å frelses fra, men at Jesu frelsesverk gjelder alle. En slik lære har et bredere bibelsk og teologisk grunnlag enn mange antar, selv om en forestilling om helvete unektelig er til stede Bibelen.

Men det skal ikke handle om helvete her. Det skal handle om den rette lære og dem som har påtatt seg å vokte den. For Bergsjø Aas' preken gikk ikke stille ut av historien. Tvert imot ble det bråk, et bråk som om 50-tallets helvetesstrid aldri hadde skjedd.

Bråk. Bergsjø Aas la ut prekenen sin i en Facebook-gruppe for prester. Det ble diskusjon der, først og fremst fordi Bergsjø Aas i kommentarfeltet kalte lignelsen stygg.

Dernest laget avisa Dagen både oppslag og leder. Og de kommentarene som fulgte i forskjellige fora er ikke for pyser. For sjelden har jeg sett kristne i større harnisk. Teologistudenter, forkynnere og vanlige lekfolk nølte ikke med å sende Aas til det helvetet hun ikke tror på.

Under fullt navn kalte de henne en falsk slange-Satan, skrev at det er en vits at hun får lov å være prest, at hun utvanner Ordet og at hun er besatt av en falsk ånd, for å nevne noe. Og Den norske kirke fikk også sitt pass påskrevet: «Ve deg, ve deg for ditt svik, du som horer med avguder og spotter Herren din Gud dag og natt.»

Ulveflokk. De gode, kristne menn tråkket langt utenfor grensa for god oppførsel. Det er ille å heve seg over etikken, særlig når det er kristendommen man gjør seg til forsvarere av. Uenighet kan vi takle, også høy temperatur, men at denne saken slapp ut alle kjellerstuers frådende ulve-­kobbel, er dypt urovekkende.

Prester og teologer står hos ­deler av kristenheten lavt i kurs. Selv om mange prester historisk har forsterket fremmedheten til folket, er dagens mistillit underlig. Det er som om presten kan aksepteres så lenge hun gjentar konvensjonene. Men sier hun noe uventet, slipper fordømmelsens sju vintre løs.

Fra himmelen. Kirka har fått overlevert evangeliet og må til enhver tid i fellesskap finne ut hva det betyr. Innholdet i dogmer og bekjennelser er ikke tilfeldig, men like fullt er det mennesker som har formulert dem. Det gjelder også Bibelen.

Når prester forkynner er det på bakgrunn av kunnskap, om nettopp ting som dogmenes menneskelige karakter. At studier og kompetanse skulle true sannheten, er mer enn paradoksalt. Hva er det egentlig lære-røkterne frykter?

Fri Bibel. Da Luther tok et oppgjør med kirkas makt til å bestemme den rette tolkning, satte han samtidig Bibelen fri. Det ble opp til enhver lesekyndig å si seg opp en mening. Teologien ble demokratisert og enhver døpt sett som prest.

Dette er en styrke ved den lutherske kirke: Fordi det er Bibelen som har autoriteten, kan mange ulike fortolkninger oppstå og bli en del av den teologiske samtalen. Paradoksalt nok relativiseres dermed autoriteten fordi Bibelen beviselig produserer utrolig varierte lesninger.

Ta feil. Men er det ikke nettopp på dette grunnlaget at lekfolk kan ta sin prest i skole, at hun ikke står over andre kristne i sin lesning? Jo, slik er det. For prester kan ta feil. Men det kan også lekfolket. I den løpende samtalen teologien er, kan ingen gjøre sin lesning gjeldende som sannheten selv. Innsikten om den allmenne feilbarligheten er en grunnvoll.

Denne ydmykheten, synds-­bevisstheten, er ikke å spore hos dem som oppkaster seg til dommere ved tastaturet. Men det er på grunn av synden at vi legger våpnene fra oss i våpenhuset når vi snakker sammen i en kirke.

Publisert i Vårt Land 06.12.18

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar