Er himmelen like død som døden i 2018? spør filmskaper Randi Førsund i Bergens Tidende. Etter at moren hennes døde, oppsøkte hun prester for å spørre hva som skjer etter døden. Hun synes reaksjonen er skremmende. Hun opplevde det som hun hadde stilt et altfor intimt spørsmål, og fikk bare unnvikende svar.
Den norske kirke har et offisielt svar på spørsmålet. I alle fall ligger det et svar på kirkens offisielle hjemmeside. Der står det at kirken ikke har noen detaljert lære om det som skjer etter døden, og at vi derfor ikke skal være skråsikre.
«Bibelen sier at vi ‘sovner inn’ når vi dør. En gang i fremtiden skal Jesus komme tilbake som verdens konge og vekke opp alle som sover. Han skal opprette sitt rike hvor det ikke lenger er noe ondt. Livet på den ‘nye jorda’ er et liv sammen med Gud.»
Ærlig. Jo, jeg kjenner at dette blir et tynt og blodfattig svar i all sin teologiske korrekthet. Samtidig har jeg en viss sympati for tilbakeholdenheten. For hvis vi skal være ærlige, og det skal vel kirken være, så vet vi fint lite om det som skjer på den andre siden av døden.
Vi vet jo at når vi dør, blir kroppen oppløst. De molekyler og atomer den besto av, inngår nye forbindelser og blir del av nye organismer. Dermed forsvinner også minnet og alt som er lagret i hjernen. Det bibelske menneske-synet er realistisk – personligheten er knyttet til kroppen. Samtidig er vi ikke bare kropp. Derfor tror vi at vi kan reises opp med en ny kropp.
Jubelbilder. Bibelen er full av beskrivelser av et himmelrike med evig liv. Der er gater av gull, jubelsang som lyden av fossefall og bølgebrus, hvite drakter og kroner av gull. Der opphører sorg og smerte, der tørkes tårene, der er Guds kjærlighet den eneste lyskilden, som gjennomlyser oss. Der går vi ut av byen til en natur som jubler over å være forløst fra ødeleggelsen.
Disse bildene kan vi øse av når vi trenger trøst og håp. De rekker ut over den grensen vi ikke kan trenge gjennom og gir oss en beskrivelse av det ubeskrivelige. Det er ingen grunn til å være tilbakeholdne med å gi disse bildene til mennesker som spør om hva vi er på vei mot.
Ny begynnelse. For et par uker siden snakket jeg med en verdenskjent teologisk professor, den 92 år gamle Jürgen Moltmann. Han var ikke redd for å si hva som var hans håp i møte med den døden som han vet nærmer seg.
«Jo nærmere jeg kommer døden, jo sterkere venter jeg på den nye begynnelsen. Jeg forventer evig liv og Guds nye kommende verden», sa han.
Han hadde et svar på hva som kommer etter «til jord skal du bli», et svar som er forankret i Jesu død og oppstandelse. «Jeg forventer en evig glede i en ny verden der rettferdigheten bor», svarte han da jeg spurte hva han personlig venter seg.
Denne levende og konkrete troen på et evig liv, gjorde så sterkt inntrykk på meg, nettopp fordi Moltmann er den som har gjort mest for å trekke mitt himmelhåp ned på jorda.
På jorda. Moltmann har lært meg at Gud ikke har lovet å ta oss vekk fra jorda til en fjern himmel. Guds løfter er at hans herredømme skal bryte gjennom her i denne verden. Historiens slutt er ikke at jorda skal ødelegges, men at skaperverket skal fullbyrdes.
«Det er ikke noe evig liv uten Guds rike, og ikke noe gudsrike uten en ny jord», skriver han i boken The source of life.
Jesu oppstandelse er garantien for disse løftene, sier Moltmann. Gud har vist at han kan gjøre noe helt nytt. Verdens utvikling er aldri låst fast i et spor. Vi kan arbeide for en bedre verden i forvissningen om at Gud til slutt skal sørge for at verden blir god.
Dermed får livet her mening. Men også døden får mening. «Døden betyr ikke at livet slukner, men at livet forklares», skriver Wilfrid Stinissen i boken Sant menneske.
Det var denne forventningen jeg opplevde hos den kroppslig svake, men åndelig levende professoren. Han forventer å gå inn til evig glede, fordi dette er Guds plan med oss.
Møtes igjen. Randi Førsund ville vite om vi etter døden får se igjen de vi var glade i. Vårt Land-kollega Åste Dokka har faktisk skrevet doktoravhandling om hva som skjer etter døden.
«Ja, jeg mener at ‘å møtes igjen’ er en presis beskrivelse av hva frelse er. Det er fellesskapet som får sin oppreisning. Oppstandelsen er at relasjoner heles, både til Gud, til oss selv, og til andre mennesker», svarte hun da jeg intervjuet henne før disputasen.
Prester må med stor frimodighet kunne ta dette med seg opp på prekestolen og inn i sjelesorgen: Vi går inn til Guds glede, og vi møter våre kjære igjen. Det kan vi si selv om vi ikke kan forklare hva det konkret skal innebære.
Guds lys. Men da blir heller ikke døden et brudd. «I himmelen kommer alle til stadig å lyse av Guds lys – hver og en etter sin kapasitet og den modenhet han eller hun har nådd fram til her på jorden. Men vi kan allerede nå begynne å leve som om vi er kommet frem», skriver Stinissen.
Derfor trenger vi allerede nå å øve oss på å leve i Guds lys. Hvis vi tror på et evig liv, kan vi ikke vente til etter døden med det.
