Fellesskap under bygging

Det er igjen en interesse for fellesskap, etter at individualismen har dominert i flere tiår. Nå spør vi hva er det som samler oss, nasjonalt og lokalt. Denne nye interessen kan være et resultat av at vi oppdager at fellesskapet er truet.
«Verden rundt oss er full av truede fellesskap», skriver ­Aksel Tjora i den ferske boken Hva er fellesskap i Universitetsforlagets «Hva er»-serie. Boken er en faglig sosiologisk analyse av begrepet fellesskap. Men den er tanke- vekkende også for andre enn ­sosiologer.
For gitt. Fellesskapets største trussel er at vi tar det for gitt, skriver Tjora. Fellesskap er nemlig noe vi må skape. Det finnes riktig nok fellesskap som er mer eller mindre fastlagte på forhånd, slik som familien og klanen. Men i vårt moderne samfunn må også slike fellesskap bekreftes gjennom handling.
Ikke minst gjelder det nasjonen. Den fornyede interessen for nasjonalstaten og for hva som er nasjonale verdier eller karakteristika, er trolig et utslag av at vi ikke lenger opplever det som selvsagt hva nasjonen er og hvem som tilhører den.
Nasjonalt fellesskap bygger på de mange mindre fellesskapene som skaper samhørighet og samhandling. Følelsen av at det nasjonale fellesskapet er truet henger delvis sammen med at mange slike mindre fellesskap trues av oppløsning.
Utenfor. Et fellesskap konstitueres av sine grenser. Noen er innenfor og noen er utenfor. For noen fellesskap er det et poeng å være eksklusive, altså at mange er utenfor. Det kan for eksempel gjelde den såkalte kultureliten – selv om det her i Norge nesten ikke er noen som vil vedkjenne seg å tilhøre den.
For det nasjonale fellesskapet er det viktig å ha flest mulig innenfor. Det er det vi vil oppnå med integrering. Hvis kravene for å høre til er for omfattende, eller strenge, blir det mange som faller utenfor. Men blir grensene for utydelige, opplever vi ikke lenger fellesskap.
For fellesskap er noe som oppleves. Det består i en følelse av å høre sammen. Det er ofte vanskelig å peke på hva det er som skaper denne følelsen. Vi kan peke på felles meninger ­eller felles smak, slektskap, felles ­interesser, felles språk eller ­felles erfaringer.
Interaksjon. Men det er ikke nok at slike faktorer eksisterer. For at de skal bli til et fellesskap, må det skje noe i form av felles handling og kommunikasjon - det som gjerne kalles interaksjon. Tjora poengterer at fellesskapet er disse interaksjonene.
Det er gjennom å delta i dem at vi får opplevelsen av høre sammen. Den som ikke har vært en deltaker, forstår ikke hva som foregår, og vil føle seg utenfor. Det er derfor det er en utfordring for det nasjonale fellesskapet dersom vi ikke lenger har slike felles erfaringer å referere til.
De som hører til i et fellesskap, blir ofte blinde og døve for hvordan det oppleves å være utenfor. Slik kan fellesskap bli ekskluderende uten at de som er innenfor har som intensjon å holde andre utenfor, og også uten at de er klar over at de virker slik.
22. juli. Aksel Tjora bestemte seg for å skrive om fellesskap da han så hvordan vi prøvde å ivareta et nasjonalt fellesskap etter 22. juli 2011. Felles handlinger som rosetog og blomsterhav, samlende ritualer som Jens Stoltenbergs tale, symbolmettede handlinger som kongens tårer i Domkirken og imamen og presten som forrettet begravelse sammen – alt dette bidro til å skape opplevelsen av samhørighet midt i en krise.
Nasjonen er et konstruert fellesskap. Det er basert på noen faktorer som felles språk, felles historie, felles religion. Men for at et nasjonalt fellesskap skal oppleves, må disse likhetene aktualiseres og føles gjennom felles ritualer. I Norge er barnetogene­ 17. mai og felles erfaringer i den norske enhetsskolen slike ritualer. Fellesskapet blir også opplevd ved at vi kan de samme sangene, kjenner de samme historiene, har vært med på de samme begivenhetene.
Tillit. Kanskje den viktigste norske verdien er høy grad av tillit. Vi skårer høyere enn andre nasjoner på undersøkelser om tillit både til våre ledere og til hverandre. Denne opplevelsen av tillit er for en stor del skapt gjennom mange mindre fellesskap: fagbevegelsen, foreninger, idrettslag, korps, dugnader.
Denne tilliten er sårbar. Økende forskjeller i samfunnet, ungdom uten arbeid, korrupsjon og svindel på toppen, muslimer som opplever seg holdt utenfor på grunn av religionen, folk som ikke opplever at deres frykt for og problemer med innvandring blir tatt på alvor – alt dette svekker tilliten.
Det finnes selvsagt også ­destruktive fellesskap, som voldelige ekstremistgrupper og kriminelle gjenger. Ofte kan det være mangel på opplevelse av fellesskap som driver folk inn i slike sammenhenger.
Bevisst. Å bli bevisste på at fellesskap er en verdi vi må forplikte oss på og yte en innsats for å oppnå, kan være et nyttig korrektiv til dagens individualistiske holdninger.