Det er mørkt inne i Getsemanekirken i Jerusalem. Mørkt som det var den natten da Jesus fra Nasaret kjempet med oppgaven som lå foran ham. Med blå vegger og vinduer som slipper fiolett lys inn, har arkitekten Barluzzi gitt oss et nattens rom til å leve oss inn i det som en gang skjedde her - og som fortsatt skjer igjen og igjen.
Fortvilelsen over en framtid som bare ksynes å love smerte og brutte relasjoner. Frykten for utslettelsen, for nederlaget, for ydmykelsen. Det er noen som opplever det i dag. Det er noen som kommer til å få en slik natt i natten som kommer.
I detter rommer kjenner jeg smerten, den dype fortvilelsen, som jeg har kjent, og som jeg vet om andre som kjenner nettopp nå. Den dirrer i rommet, den presser på som uforløst gråt, som skjelvende angst. Dette kjenner vi. Dette er en del av våre liv.
Presset ned. Men for ham var det kanskje noe mer? Han ble ikke bare rammet av sin egen tragedie. All ondskap, all urettferdighet, all smålighet, all feighet, all grådighet, alle overgrep i verden - alt dette skulle han bære. Han skulle presses ned av byrden av alt vi mennesker har gjort mot hverandre. Hvordan er det mulig?
Dette er hva vi forsøker å fange i teorier om forsoningen. Men teorier kan aldri gå opp, aldri dekke hva dette handler om. Ordene blir så tørre, så harde, ja, så uforsonlige. Guds vrede og straff, ja, vi kjenner til vrede og straff. Det er slikt vi kan. Det er slikt vi mennesker driver med. Men er Gud slik?
Tungt menneske. Hva med et ord som solidaritet? Jesus gjør seg til ett med vår virkelighet, med all den forferdelse vi har skapt, og gjør den til sin. Han velger det selv, det blir ikke tvunget på ham. Det er vi som tynger ham ned.
«Man har presset meg som en frukt, og mennesket som jeg bærer på ryggen, er for tungt». Dette er hva Paul Claudel legger Jesus i munnen i boken «Korsets vei» - meditasjoner over stasjonene på Via Dolorosa.
Hva med et ord som kjærlighet? Er det ikke den som får ham til å gå inn i vår lidelse, bli ett med den? Er det ikke den som driver ham inn i mørke og fortvilelse - ut i selve gudsfraværet?
Faderens vilje. Utenfor kirken ser jeg opp på fasaden. Der er igjen Sønnen avbildet, nå idet kampen i Getsemanehagen er over og han har tatt sitt valg. Ansiktet er avklart, løftet mot himmelen, men likevel speiler smerten seg i det. «Ikke som jeg vil, men som du vil». Faderens vilje. Hvordan er den?
Da er det jeg ser Faderen. Han er avbildet over Jesus, han ser ned på Sønnen. Det er ikke vrede jeg ser i ansiktet, det er ikke dom. Dette er en far som lider.
Hendene hans er strakt fram, som en velsignelse, men er det ikke også i avmakt? Han kan ikke gjøre noe. Denne kampen må Sønnen kjempe alene. Faderen kan bare se på, i fortvilelse, i medlidelse - men han kan ikke kjempe kampen for Sønnen.
Barnas kamp. Dette kjenner vi også, vi som er foreldre. Sønnen eller datteren som kjemper sitt livs kamp, og vi vet at de er nødt til å kjempe seg gjennom den selv. Vi kan ikke kjempe den for dem, selv om vi aldri så gjerne ville. For om de ikke kjemper selv, kan de heller ikke vinne.
Som jeg skulle ønske at jeg kunne overta, at smerten kunne ramme meg, slik at de kunne slippe. Ja, smerten får jeg, medlidelsen er der. Men jeg kan ikke gjøre noe. Jeg er maktesløs. Det er smerten ved å være far.
Lidende Gud. Og slik ser jeg ham, Faderen på fasaden av Getsemanekirken. Dette er ikke den allmektige dømmende og straffende Gud. Dette er den avmektige, lidende og straffede Gud - rammet av alt det hans barn har stelt i stand med hverandre og hans skaperverk.
Og derfor lar han sønnen kjempe vår kamp, bære vår skam, vår skyld. Hvordan det er mulig, er fortsatt et mysterium for meg. Men det bringer Gud nær. Han er ikke ufølsom for alt det onde og nedrige, alt det skammelige og smålige vi finner på.
Derfor merker jeg også et sinne. Også dette kan en far kjenne på - det hjelpeløse sinnet over at barnet rammes, over urettferdigheten i at det skal gå ut over dem. Slik tror jeg også Gud opplever det. Når han ser Sønnen lide uskyldig, må sinnet stige i ham. Samtidig er det sinnet på vegne av alle offer, som Jesus nå representerer.
Trøsteren. «Se det menneske». Der han står i spottens purpurkappe med tornekronen, klar til å la korset legges på skuldrene, er han en av oss. Og nettopp derfor er han den store trøsteren. Han vet hvordan det er. Han bærer vår byrde. Han bærer oss.
