Tempelhøyden i Jerusalem, som muslimene kaller Haram al Sharif, ligger i utkanten av Gamlebyen. Ved foten på vestsiden ligger Klagemuren, der jødene ber. Oppe på platået er det muslimske helligdommer.
Haram al Sharif kan oppleves som en fredens oase. Slik var det første gang jeg kom dit, for over tretti år siden. Støyen fra byen stilnet, og under skyggefulle trær satt menn i stillferdig samtale. Noen vasket seg ved vannkranene, og over det hele reiste den praktfulle, blå fasaden og gylne kuppelen på Klippedomen seg.
Den gang slapp jeg inn på området bare ved å snakke med en mann som satt ved inngangen, selv om porten egentlig bare var for muslimer. Og jeg kunne fritt se meg om inne i Klippedomen, med steinen som jødene sier var den Abraham ville ofre Isak på, og hvor muslimene sier at vi kan se avtrykk av Muhammeds fot da han reiste til himmelen.
I dag ville dette vært umulig. Nå er Klippedomen stengt for ikke-muslimer, og jeg ville blitt stanset av israelske soldater og grensepoliti før jeg kom fram til porten.
Fredag kom tre menn ut av en av disse portene. De hadde med seg skytevåpen, som de hadde hentet der inne. Utenfor møtte de to israelske politifolk, som de skjøt. Deretter flyktet de inn gjennom porten igjen. Israelske politifolk tok opp forfølgelsen, og skjøt de tre inne på området.
Det var tre grunner til at dette var en spesielt alarmerende hendelse: At folk ble drept inne på selve helligdommen, at våpnene var lagret på et hellig sted, og at alle de involverte var israelske statsborgere. De to politifolkene var israelske drusere. De tre som drepte dem var israelske arabere.
Dermed bringes til overflaten en konflikt som griper dypt inn i det israelske samfunnet. Det var ikke palestinere fra den okkuperte Vestbredden som slo til, men en israelsk minoritet som drepte folk fra en annen minoritet.
Israels statsminister Benjamin Netanyahu skjønte fort at dette er potensielt livsfarlig. Han gikk til det uvanlige skritt å ringe palestinernes president Mahmoud Abbas og fikk ham til å være med på en oppfordring til ro og tilbakeholdenhet.
Netanyahu lovet samtidig at status quo på Tempelhøyden skal bestå. Status quo er kodeord for den ordningen som ble etablert da Israel erobret Gamlebyen i Jerusalem i 1967. Israel har den militære kontrollen over Tempelhøyden. Jordan, som før 1967 okkuperte området, har ansvaret for de muslimske helligdommene, som forvaltes av en muslimsk stiftelse (waqf). Jøder kan be på plassen foran Vestmuren, som bevoktes av israelske soldater. Ikke-muslimer kan også besøke plassen foran Al Aqsa-moskeen oppe på høyden, men der er det ikke tillatt for jøder å be.
Denne ordningen, som egentlig er ensidig israelsk, har stort sett sørget for fred i disse femti årene. Men den er skjør. Den utfordres av israelske grupperinger som mener den begrenser jødenes religionsfrihet og ser bort fra deres historiske rettigheter. Innen Netanyahus regjeringskoalisjon finnes det dem som støtter kravet om å gi jøder adgang til å be ved de muslimske helligdommene. Det bidrar til en økende mistenksomhet på muslimsk side, der mange tror slik bønn er det første skrittet mot en jødisk overtakelse av Tempelhøyden.
Hvor delikat denne balansen er, fikk vi se denne helga. Etter skytingen fredag stengte Israel Haram al Sharif og gjennomførte en razzia etter våpen der inne. De fant ingen skytevåpen eller eksplosiver. Da de åpnet området igjen på søndag, hadde de installert metalldetektorer ved inngangen for å hindre at våpen smugles inn.
Men da var det de muslimske autoritetene som nektet folk å komme inn. Israel hadde satt opp detektorene uten å spørre dem. Det er et brudd på status quo, mener de. Det har ført til at muslimer ber utenfor muren for å markere at de ikke vil gå inn gjennom israelske detektorer, og at det kommer til sammenstøt mellom dem og israelsk politi. Mandag ble en palestinsk leder, Mustafa Barghouti, såret av en gummikule i denne forbindelse.
Den andre intifadaen begynte i 2.000 etter at den israelske politikeren Ariel Sharon hadde gått opp på Tempelhøyden som et ledd i valgkampen. Den såkalte kniv-intifadaen de siste par årene ble utløst av rykter om at Israel hadde tenkt å tillate jødisk bønn ved de muslimske helligdommene.
Også i Amman i Jordan har det vært store demonstrasjoner mot Israel. All verdens muslimer er levende opptatt av at ingen skal ta fra dem deres tredje viktigste helligdom.
Når man sitter på en kruttønne, er det all grunn til ikke å gjøre noe som kan skape uro. Det er nok av dem som vil tenne gnister. Tidligere har amerikanerne hjulpet til med å roe gemyttene. At Netanyahu gikk direkte til Abbas, viser at han ikke har slike forventninger til Trumps folk. Samtidig var det oppmuntrende at de to velger snakket sammen i stedet for å slenge anklager mot hverandre. Nå trengs det noen som slukker gnister, ikke folk som puster til ilden.