Kommentar

KrF har forlatt Luther

KrF har forlatt deler av sin lutherske likhetstradisjon, til fordel for en kontinental, katolsk sosiallære.

Deler av den lutherske tenkningen lever likevel fortsatt side om side med de tunge, katolske impulsene i KrF. Derfor er det en spissformulering at KrF har forlatt Luther.

Vestlandet

For KrF ble født som et motkulturparti på Vestlandet i 1933, som en motreaksjon til avkristningen av Norge. Den Lutherske pietismen var utgangspunktet.

Fra 60-tallet og utover strevde partiet med sin ideologiske identitet, men lente seg etter hvert på tre enkle, men tydelige søyler: Menneskeverds-, nestekjærlighets- og forvaltertanken.

Samtidig begynte partiet å orientere seg mot den kristendemokratiske bevegelsen i Europa, som springer ut av politisk katolisisme. I Tyskland, der den reformerte kirken også står sterkt, har kristendemokrater med katolsk bekgrunn som Konrad Adenauer og Helmut Kohl hatt stor politisk innflytelse. Partiet CDU har historisk hatt mye til felles med norske Høyre. Derfor var en slik orientering omdiskutert internt i KrF rundt 80- og 90-tallet.

Haaland Matlary

Utover 90-tallet skjedde det brå omveltinger i KrFs strategiarbeid. Katolikk og professor i statsvitenskap, Janne Haaland Matlary, fikk raskt viktige posisjoner i partiets strategisnekring. I løpet av kort tid ble den katolske sosiallære gjort til grunnlag for sentrale deler av KrFs ideologi.

Begreper som «subsidiaritetsprinsippet» ble uten stor diskusjon tatt inn som et strukturerende prinsipp for partiets tenkning rundt forholdet mellom stat, marked og familie. En tenkning som hadde blitt utviklet i land med en mektigere kirke, en svakere stat, og med større ulikheter enn i Norge.

Mindre forskjeller

I motsetning til de katolske landene har de nordiske landene – med en luthersk tradisjon – utviklet seg til samfunn med mindre sosiale forskjeller. Stat og kirke var lenge smeltet sammen, og ingen mektig og veldedig kirke sto i økonomisk motsetning til staten.

I boka «Europa etter EU» skriver Christian Anton Smedshaug interessant om den lutherske tradisjonen som en helt avgjørende faktor for byggingen av det likeverdige og likestilte Norden, og peker blant annet på Hans Nielsen Hauges sentrale rolle. Likestilling mellom kvinner og menn ble dyrket fram gjennom pietismen. Samtidig ble det lagt grunnlag for en individualisme som bygget opp under en form for nordisk kollektiv individualisme, der felles utfordringer løses i fellesskap. I hovedsak gjennom bruk av staten.

«Statsindividualisme»

I boka peker Smedshaug på at det ikke er kollektivismen som preger det nordiske, men sterk individualisme og konkurransekraft, kombinert med en sterk stat. Han trekker på flere kilder som beskriver hvordan den nordiske sosiale kontrakten er tuftet på at man greier å ha begge ballene i luften samtidig. Omtalt som «statsindividualisme».

Denne «statsindividualismen» har bidratt til å gjøre det nordiske individet uavhengig av familiens og slektas økonomi – for eksempel gjennom studiefinansiering. Kvinner er også blitt mer uavhengige av familien enn i katolske land. Et eksempel er forskjellen mellom Norge og Tyskland, der man i større grad har familiebasert skattelegging.

I et intervju i Vårt Land tidligere i år, sier Smedshaug: «Uten protestantisk tro spørs det om Norge ville vært et av verdens beste land å bo i. Men det bryr vi oss så lite om at vi risikerer å miste grunnlaget for det vi har».

I de land der den katolske kirke har stått sterkt, har de statlige fellesløsningene stått svakere. Organisering av familien var langt mer privatisert og i stor grad bygd på ideene i «subsidiaritetsprinsippet». I praksis betyr det at staten ikke skal blande seg inn i det familien og slekta kan ta seg av.

KrF med to tradisjoner

I dagens KrF ser vi spor av begge de to tradisjonene. Den ideologiske begrunnelsen for KrFs ideer om «familien som grunncelle» og kontantstøtten er i partiets programmer hentet nærmest direkte fra de politiske doktrinene til paven. Slik står det definert i et norsk sammendrag av «Compendium of the Social Doctrine of the Church» utgitt av et av pavens råd: «Samfunnet og staten må i sitt forhold til familien oppfylle subsidiaritetsprinsippet på en reell måte. Det betyr at staten ikke må ta oppgaver fra familien som den kan utføre selv eller i samarbeid med andre familier».

Man kan også se økende innslag av den pavelige doktrinen i KrFs skolepolitikk. Tidligere har KrF vært mest opptatt av å kjempe for de såkalte «friskolene». Altså skoler med et pedagogisk eller religiøst alternativ til den offentlige. I økende grad har deler av KrF begynt å argumentere for alle typer privatskoler ut fra et ståsted der hver familie skal bestemme selv, heller enn fellesskapet gjennom politiske valg.

Luthersk tradisjon

Likevel har fellesskapet og staten fortsatt en viktig plass i deler av KrFs tenkning. I 1967 var det for eksempel KrFs sosialminister Egil Aarvik som sto for innføringen av en av de aller største sosialpolitiske reformene i norsk historie: Folketrygden. Dette er partiet fortsatt stolt over. Den samme holdningen har partiet hatt til barnetrygden.

Liknende reformer ser vi også i land med sterkere innslag av katolsk sosiallære, men disse er i større grad målrettet mot svake grupper, og behovsprøvd. Man kan hevde at dette bunner i den katolske kirkes veldedighetstenkning, som kan sees som en motsats til den nordiske likhets- og rettighetstenkningen.

Sammensatt 

Slik sett er KrFs ideologiske tankegods sammensatt. Det som likevel er rart, er at partiet i så liten grad har diskutert det ideologiske tankegodset de har valgt å bygge mye av sin politikk på.

Diskusjoner har det likevel vært. I Vårt Lands spalter gikk det for tre år siden en diskusjon mellom to av partiets ideologer, Erik Lunde og Idar Magne Holme. Holme advarer mot «å gå seg vill i katolsk sosiallære». Han mener KrF i større grad må lete i sin egen tradisjon, heller enn å «ta mye av den liberale tradisjonen» fra de kontinentale kristendemokratiske partiene, som han mener ble adoptert for lettvint.

Kontinental tradisjon

Lunde skriver i sitt svar at den katolske sosiallæren er et «skattekammer for kristendemokratiet». Han mener Holmes advarsel er vanskelig å forstå, og at den bunner i frykt for at KrF skal bevege seg i retning av «mer individualisme, liberalisme og forsterket markedstenkning».

De to er inne på svært grunnleggende spørsmål for KrF, som heller ikke på årets landsmøte blir diskutert: Det faktum at partiet nå står i brytningen mellom en luthersk nordisk og en katolsk kontinental tradisjon.

I partiet har mange manglende innsikt i de grunnleggende ideologiske motsetningene som ligger innebygget i partiets tenkning. Dermed har de få som kan noe om dette, fått mye makt og stor innflytelse.

Kommentaren er også publisert i Vårt Lands papirutgave lørdag 29. april.

Les mer om mer disse temaene:

Berit Aalborg

Berit Aalborg

Berit Aalborg er politisk redaktør i Vårt Land, og har vært i avisa siden 2013. Hun har ansvar for alt meningsstoffet i avisa: Ledere, kommentarer, analyser, kronikker og verdidebatt. Hun er utdannet idéhistoriker og har tidligere jobbet i Nationen, Aftenposten og NRK.

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar