Da min mor skulle gifte seg i Gildeskål kirke i Nordland i 1955, hadde hun funnet seg en mann sørfra. Min far var Oslo-gutt, og kom fra en familie med borgerlige tradisjoner. Store deler av hans familie var kommet hele veien fra sør for å overvære seremonien og bryllupsfesten. Derfor ble det bestemt at paret skulle følge den moderne vielses- tradisjonen fra Oslo: Brudens far skulle følge henne opp kirkegulvet. Dette skapte reaksjoner i min mors familie og på øya der hun kommer fra: «Hvorfor kunne ikke brudeparet gå opp kirkegulvet sammen, som vanlige folk?» Noen mente dette var jåleri.
Norsk tradisjon. Min mors hjemsted kan ikke ha vært det eneste stedet i Norge der det ble reagert på fedrenes deltagelse i kirkebryllup i tiårene etter andre verdenskrig. Slik Vårt Land skrev denne uken, er det ingen lang tradisjon i Norge at far følger bruden og overleverer henne til den kommende ektemann. Tvert imot er tradisjonen at norske par har gått sammen opp kirkegulvet.
Går vi ennå noen tiår tilbake, var også den hvite brudekjolen et ukjent fenomen i Norge. Den gamle norske brudekjolen var svart. Den skulle brukes både i begravelse, barnedåp og konfirmasjon. En egen kjole til bruk i bryllup var nemlig en luksus kun de aller rikeste unnet seg.
Viktoriansk kvinnesyn. Men på et tidspunkt fra slutten av 1800, begynte de anglosaksiske bryllupstradisjonene å gjøre seg gjeldende i Norge. Først kom den hvite brudekjolen, så begynte far å følge bruden. Professor ved Teologisk fakultet Hallgeir Elstad, mener dette handler om import av et viktoriansk kvinnesyn, med påfølgende bryllupstradisjoner.
Det strenge viktorianske kravet til brudens uskyld og renhet springer ut av et seksualsyn med et sterkt kvinneundertykkende preg. Fars overlevering av bruden til hennes kommende mann, understreker at giftermålet er en avtale mellom den kommende ektemann og hans svigerfar. Ikke mellom kvinnen og hennes mann.
«Ren» kontra «uren». Den «urørte» og «rene» kvinnen som ble gitt fra far til ektemann, sto i klar motsetning til andre grupper av kvinner i samfunnet: Blant annet prostituerte, som det var mange av. Dette var «urene» og fattige som livnærte seg ved å selge sex, og som ikke hadde noen mann som voktet deres «uskyld».
Da norske brudepar på 1900-tallet adopterte det viktorianske overklassesynet på bruden, bryllup og kvinnen i sin helhet, kastet de samtidig på båten det mer likestilte norske. Da er det ikke rart at mange reagerte. Kanskje mislikte de jåleriet, kanskje var det kvinnesynet de reagerte på. Men det kan like godt hende de så at idealet ville ramme de som var dårligst stilt.
Tradisjon. På bakgrunn av alt dette fremstår det underlig når unge norske kvinner hegner om dette importerte viktorianske synet, og kaller det en norsk tradisjon. Et eksempel finner vi i Aftenposten fra 2011. Dette sier en kommende brud: «Å bli gitt bort fra min far til min ektemann er et viktig symbol. Det er en fin og stilfull tradisjon. Jeg gleder meg dessuten til at min kjære skal betrakte meg når jeg kommer til ham. (...) Dagens kvinner er sterke og trygge i valgene vi gjør. Dette er bare tradisjon og symbolikk»
Men det store paradokset kommer imidlertid hvis vi aksepterer at den viktorianske bryllupstradisjonen kun er tradisjon, men anklager muslimske kvinner som selv velger å bruke hijab, for å bruke et kvinneundertrykkende plagg. Når de sier det samme som norske bruder, at valget er frivillig, velger vi da å lytte til og tro på det?
Sannheten er at både den kristen-viktorianske bryllupstradisjonen og den muslimske hijaben bærer i seg dimensjoner av noe religiøst, noe kulturelt og noe patriarkalsk.
Når det gjelder tradisjon kontra likestilling i både kristen og muslimsk kulturkrets, er det kanskje på tide å innrømme dette: Det er lettere å se flisen i din søsters øye, enn bjelken i ditt eget.
FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 21.05.2016