Flerer ganger har jeg opplevd her på Verdidebatt at jeg og Vårt Land beskyldes for å ikke se forskjell på islam og kristendom, og at vi prøver å dekke til de store ulikhetene som er der. Noe slikt har aldri jeg påstått, snarere har jeg skrevet det motsatte en rekke ganger. Også lenge før mange av dagens debattanter ble interessert i hva islam står for.
En av de store forskjellene er gudsbildet. Islam avviser at Jesus har vist oss hvem Gud er, og har ikke noe bilde av en personlig Gud som vi kan ha personlig relasjon til.
Dette poenget har jeg fra den syriske teologen Chawkat Moucarry, som har satt seg inngående inn i forskjellene på islam og kristendom. Han er misjonær, i den forstand at han ønsker at muslimer skal omvende seg til kristen tro. Men han er også opptatt av å forstå islam - og at muslimer skal forstå kristendom - uten alle mytene som begge har bygd opp av hverandre. Jeg skrev om ham for ni år siden i Vårt Land. Denne artikkelen er fortsatt både opplysende og leseverdig, og jeg gjengir den derfor her:
Frelser eller profet?
Chawkat Moucarry har skrevet boka The
Prophet and the Messiah.
Muhammed misforsto kristendommen fordi han visste for lite om den. Uvitenhet preger fortsatt bildet muslimer og kristne har av hverandre.
Dette mener den syriske islam-eksperten Chawkat Moucarry. Han har satt seg fore å opplyse kristne om islam og muslimer om kristendom. Derfor har han skrevet boka The Prophet and the Messiah.
Syria er et land med kristne tradisjoner helt tilbake til Paulus' omvendelse utenfor Damaskus. De syriske kristne legger vekt på at de har levd fredelig sammen med muslimer i mer enn tusen år. Likevel er denne freden basert på at de kristne holder seg for seg selv og driver med sitt.
– Vi har alltid hatt en ghetto-mentalitet når det gjelder troen. Gjensidig uvitenhet var prisen vi betalte for å leve i fred, skriver Moucarry.
Han vokste opp i en kristen familie, men ville som tenåring ikke slå seg til ro med at man skulle holde troen for seg selv. Han diskuterte tro med muslimske venner, og han studerte Koranen og islamsk teologi. I voksen alder er han blitt en av de kristne som vet mest om islam, og en talsmann for dialog mellom religionene.
Men for ham er ikke dialog noen motsetning til misjon. Virkelig dialog innebærer at begge parter må åpne for muligheten for at dialogen ender med at man omvender seg, skriver Moucarry. Selv er han en evangelisk kristen, og overbevist om at kristendommen har sannheten. Men når vi snakker sammen, må det være ut fra gjensidig respekt og vilje til å komme forbi myter og misforståelser.
Fordi muslimer og kristne har bygd opp så mange forestillinger om hverandre gjennom århundrers konflikt, velger han å basere seg på hva de hellige skrifter sier. Først og fremst Bibelen og Koranen. Men han trekker også inn Hadith – beretningene om profetens liv – og tidlige islamske teologers Koran-kommentarer.
Synet på Jesus er det avgjørende skillet mellom muslimer og kristne. Muslimene har stor respekt for Jesus som en av de store profeter, og de tror at han skal komme igjen for å dømme verden. Men islam avviser at Jesus er Guds sønn, at han døde på korset og at han sto opp igjen. Når Nytestamentet sier noe annet, er det fordi teksten er blitt forfalsket eller feiltolket, hevder muslimske teologer.
Moucarry går gjennom disse innvendingene og deres forankring i Koranen. Han hevder for det første at Koranen ikke er like klar i disse spørsmålene som de islamske teologene. Dessuten mener han at Muhammed var feilinformert om hva kristendom var. Det var mange jøder i Arabia på hans tid, mens nesten ingen kristne. Derfor baserte han seg på annenhånds overflatekunnskap om kristendommen.
At Gud ikke har noen sønn er et av de sentrale koransitatene, som blant annet står på utsiden av Klippemoskeen i Jerusalem. «Gud verken avler eller er avlet», sier Koranen. Men, sier Moucarry, det er heller ikke hva Bibelen hevder. Jesus er Guds sønn fra evighet, som den tredje person i én guddom. Gud har ikke forplantet seg. Koranen retter seg egentlig mot misforståelser av treenighetslæren, hevder han, ikke mot den virkelige kristne lære. Muhammeds fremste anliggende
var å bekjempe polyteismen i Arabia, og han oppfattet det kristne gudsbegrepet som polyteistisk.
Faderen. Men hovedpoenget i treenighetslæren slik den framstilles av kirkefedrene, poengterer han, er at Gud er en relasjonell Gud, som derfor også både kan og vil ha et personlig forhold til mennesker.
I islams gudsbilde er et slikt forhold mellom Gud og mennesker umulig. Gud er altfor opphøyd. Jesu tale om Gud som en himmelsk far, virker nærmest bespottelig. Det er en helt fremmed tanke at vi skal elske Gud og at Gud elsker oss. Islam handler om å lyde Gud. Å elske Gud handler om å underkaste seg ham.
Dette gudsbildet gjør at islam har en tendens til å havne i fatalisme, legalisme eller politisering av religionen, hevder Moucarry. Han oppfordrer muslimer til å vurdere på nytt om det kristne gudsbildet virkelig er i strid med Koranens lære. Dette er et typisk og sentralt eksempel på hans tilnærming til religionsdialogen. Han tar Koranen på alvor, samtidig som han oppfordrer muslimer til å ta Bibelen på alvor og selv prøve hva som er rett.
Norske lesere vil kanskje undre seg over at Moucarry ikke bruker mye plass på spørsmålet om muslimer og kristne tror på den samme Gud. Som kristen tror han ikke at islam er en sann gudgitt åpenbaring. Men han tar utgangspunkt i at begge religioner forholder seg til Abrahams Gud.
– Gudfryktige muslimer tilber den sanne Gud, selv om de ikke kjenner ham i hans fulle åpenbaring i Jesus Kristus. De underordner seg Gud som best de kan ved å prøve å holde den moralske standarden i hans lov, skriver han.
Forskjellen Moucarry legger vekt på, er ikke hvilken Gud man tilber, men hvor vesensforskjellig åpenbaringen av ham er i de to religionene. Koranen framstår som en åpenbaring av Guds vilje, mens Bibelen gir en åpenbaring av Guds natur, hvem Gud er.
Bibelen og Koranen er svært ulike. I Bibelen åpenbares Guds vesen gjennom mange ulike menneskers møte med og relasjon til Gud. Koranen framstår derimot som et ordrett diktat fra Gud til ett menneske: Profeten Muhammed.
Ifølge Nytestamentet er det Jesus som er Guds ord. Derfor har Koranen den stillingen i islam som Jesus har i kristendommen, påpeker Moucarry.
I islam er gudsriket noe ensidig dennesidig. Koranen gir detaljerte og konkrete regler for hvordan vi skal leve. Guds rike kommer når alle mennesker lever i samsvar med Koranens regler og ved det viser at de har underkastet seg Gud.
Det er dette som er den egentlige kjernen i det manglende skillet mellom verdslig og åndelig som mange påpeker ved islam. Gudsriket blir realisert gjennom samfunnets lovgivning. Det er i denne sammenhengen vi også må forstå det som står om jihad, hellig krig. Å sørge for at muslimsk lov kan råde, er å fremme Guds sak.
– Muslimer har plikt til å gå til kamp hvis Guds sak er i fare. Væpnet kamp er den mest ekstreme formen for jihad, og skal brukes bare for å forsvare islam mot sine fiender, skriver Moucarry.
Et sentralt tema i klassisk islamsk teologi er at religionens sannhet bevises ved at islam seirer og legger nytt land under seg. Det er derfor det oppsto en krise i islam da det kristne Vesten viste seg overlegen over den muslimske verden militært og økonomisk. Islamismen kan ses som et forsøk på nytolkning i lys av denne situasjonen. Det er også dette som gjør det så vanskelig for muslimer å akseptere Israels eksistens.
Muhammed er ingen frelser, men en profet. I islam er frelsen å følge Guds lov, slik den finnes i Koranen. Nå er også muslimer kjent med menneskets skrøpelighet, og at vi ikke alltid makter å lyde Guds bud. Derfor må de satse på Guds nåde. «Den nåderike og barmhjertige» er de mest brukte betegnelsene på Gud.
For det første tror muslimer at gode gjerninger kan veie opp for onde. Dernest forliter de seg på at Gud vil tilgi på den ytterste dag. Delvis vil han tilgi fordi han er nådig, delvis fordi Muhammed vil gå i forbønn for de troende. Det er bare de vantro som ubønnhørlig vil gå fortapt. Men ingen kan være sikker på hvem som får Guds nåde, og det er ulike retninger innen islam på dette punktet.
Moucarry mener islam her har en innebygd spenning mellom Guds rettferdighet og Guds nåde, som gjør at muslimske samfunn i praksis pendler mellom rigorøs legalisme og nesten ubegrenset fleksibilitet. Guds barmhjertighet går på bekostning av hans rettferdighet, eller omvendt, fordi det ikke finnes noen frelser og noen soning som kan formidle mellom disse sidene av Guds vesen.
Islamsk teologi avviser at Jesus døde på korset. Moucarry mener dette er dårlig fundert i Koranens tekst, og kommer med alternative tolkninger av de suraer som brukes til å underbygge påstanden. Årsaken til denne læresetningen, mener Moucarry, er islams oppfatning at Gud er nødt til å belønne et rettferdig liv. Siden Jesus er en stor profet, er det en utålelig tanke at han skulle lide og dø uskyldig.
I så måte er Muhammed på linje med Jesu disipler, som heller ikke kunne begripe dette. Ikke før de
så Jesu utsagn om Menneskesønnens lidelse i lys av profetiene om Herrens lidende tjener. Det mest radikale ved kristen tro er at det største er å være tjener og at vi vinner livet ved å tape det. Å følge etter Jesus, er å bli som et barn, det vil si å gi avkall på makt og verdighet.
Historien viser mange eksempler på at kristne har lett for å glemme at vi følger den korsfestede. I stedet lar vi oss friste til å velge samme tilnærming som islam. Bibelen blir en lovbok med detaljerte regler vi skal underkaste oss, og vi prøver å realisere gudsriket her med verdens maktmidler. Det er når kristne har vandret på denne veien vi har havnet i konflikt med islam.
Først publisert i Vårt Land 27. September 2004
