Meninger

Innenfor det innerste piggtrådgjerdet

Det er en skam at resten av Europa gjør seg blinde for lidelsen.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I et idyllisk område i utkanten av Athen ligger OL-landsbyen fra 2004. Grønne marker og olivenlunder strekker seg ­dovent utover Amygdaleza. Heldigvis har myndighetene klart å finne ny bruk av området etter at de olympiske lekene var avsluttet. Her har de nemlig plassert den nyeste og fineste interneringsleiren sin. Den de stolt viser fram.

Leiren er omkranset av et flere meter høyt gjerde med piggtråd på toppen. Her er sikkerhetsnivået høyt, det kunne jo hende noen fikk lyst til å bryte seg inn. Å bryte seg ut er nemlig umulig. En løshund sniker seg inn forbi de bevæpnede vaktene. En stund senere kommer den luntende tilbake med en brødbit hengende ut av munnen. Ingen tar notis av den. Gjennom piggtrådgjerdet kan man skimte grønne plener, store hvite bygninger og noen titalls politistudenter som trener.

Interneringsleiren er ikke mulig å skimte fra denne avstanden, den er godt kamuflert og umulig å se fra veien. For å komme dit må man som utenforstående transporteres med politibil. Å gå er rett og slett ikke lov for andre enn politiet. Men før man kommer så langt må man god tid i forveien godkjennes som besøkende.

LES OGSÅ: Vil gi midlertidig opphold til syrere

På besøk

Hvis man er så heldig å komme innenfor det innerste piggtrådgjerdet, det som holder de som skal deporteres adskilt fra resten av verden, er man først og fremst glad for at man bare er på besøk. Den første tanken som slår en er at det ligner på en kennel. Eller en dyrepark. Med menn fra forskjellige land, i forskjellige aldre og med forskjellige religioner bura inne i hver sin luftegård. Og vi er så heldige at vi får gå på stien mellom burene og titte på dem. På hvert hjørne står bevæpnede politimenn. De er hyggelige nok mot oss, men tonen mot fangene er en annen.

Er man enda heldigere får man snakke med en representant for de ansvarlige, og da mangler det ikke på informasjon og skryt på hvor bra denne leiren er. De internerte i leiren omtales konsekvent som fanger. Alt man har hørt tidligere om opptøyer, politivold og dårlige forhold er misforståelser, overdrivelser eller rett og slett løgn. I leiren er omlag 1.650 menn internert. De er fordelt på nærmere 20 seksjoner.

Hver av disse seksjonene består av omlag ti kontainere som huser inntil åtte mann hver. Hver kontainer er på omlag 20 kvadratmeter, fordelt på to soverom og et bad med toalett og dusj. Disse virker stort sett, og det er rikelig med tilgang på dopapir, såpe, tannbørster og andre toalettartikler. De mindreårige bor i en egen seksjon, men skulle egentlig ikke vært her i det hele tatt. Hver seksjon har tilgang på lege, psykolog og sosialarbeider 24 timer i døgnet. Det er elektrisitet i alle seksjoner.

Alle har tilgang på TV og telefon og fellesrom. Her kan man selvsagt motta besøk. Det er friskluftanlegg i alle kontainere. Ingen skal sitte her lenger enn 18 måneder. Da slippes de fri. Alle er fornøyde. Sier de. Allikevel er det strengt forbudt å ta bilder, og av sikkerhetsmessige årsaker er det ikke lov å snakke med de fornøyde fangene.

LES OGSÅ: Palestinerne er flyktningene ingen vil ha

Virker ikke

Og så viser det seg at elektrisiteten ikke virker helt som den skal. Men det er visstnok fordi de internerte ødelegger den selv. Dessuten virker ikke alltid friskluftanlegget. I alle fall ikke varmefunksjonen. Og når det viser seg at det er tolv menn, ikke åtte, i hver kontainer, kan det bli så som så med lufta.

Og temperaturen hvis man prøver å lufte. TV-ene skal visstnok begynne å virke snart. Telefonen kan man få kjøpt telekort til hvis man har penger. Men da skal det være en vakt tilstede som kan overvåke samtalen. Det samme gjelder hvis man skal ha besøk. Dessverre er det så mange som prøver å komme på besøk hver gang det er besøksdag at leiren ikke har kapasitet til å ta imot alle sammen.

Og hvis det skulle gå tomt for tannkrem eller toalettpapir må man vente, eller kjøpe mer for egne penger. Men det med lege, psykolog og sosialarbeider er i alle fall veldig bra. Bortsett fra at de ikke har begynt å jobbe ennå. De skulle ha begynt på mandag, men nå kan det hende at det ikke blir før neste uke. Men det er i alle fall minst en lege her. Det viser seg at han er gynekolog. Som jobber i en leir med 1.650 menn. Ingen kvinner. På forespørsel om han ofte behandler selvskader eller selvmordsforsøk svarer han benektende. Etter å ha tenkt seg litt om retter han det til ikke oftere enn en gang i måneden. Sånn omtrent. Sykepleieren i bakgrunnen nikker derimot heftig når vi spør om det er mye selvskading.

Ingen vil ta imot. De som har sittet her lengst, har kanskje sittet noe lenger enn 18 måneder, kanskje litt over to år. Men ingen har sittet noe særlig lenger enn det, det må vi være trygge på. Kanskje siden leiren ble åpnet i 2012. Men det er bare fordi det ikke finnes noe sted å sende dem til, ingen land som vil anerkjenne dem som egne statsborgere, eller som vil ta dem i mot i retur.

Sultestreiket

Det viser seg at flere av fangene har sultestreiket i flere dager nå. De misforstår, sier de ansvarlige. Og de juger av politiske grunner. Hvilke grunner er det, spurte vi. Det kunne ikke den ansvarlige svare på. Det viser seg at en pakistansk mann, en fange i leiren, døde for noen dager siden. Han hadde lenge klaget over smerter i brystet og bedt om å få besøke legen. Uten resultater. Til slutt hadde han så mye smerter at han ble sendt i ambulanse til sykehuset hvor han døde kort tid etterpå. Han døde ikke her, sier den ansvarlige, så han var ikke lenger vårt ansvar.

I interneringsleiren i Amygdaleza, gjemt bak den idylliske OL-landsbyen, sitter 1.650 menn internert i bur og kontainere på ubestemt tid. Dette er den fineste leiren, den de er stolte av å vise frem. Men situasjonen er nedslående. Det virker som det er manglende vilje til å finne en løsning for alle som kommer. Det er bedre å gjemme bort problemet bak oliventrærne. Og hvis viljen var der, mangler fortsatt ressursene.

Resten av Europa har et ansvar for å hjelpe Hellas, et land som tar i mot en utallig mengde asylsøkere hver måned. Et land som er kriserammet, og hvor behandlingen av asylsøkere er så uverdig at EU-domstolen forbyr andre EU-land og returnere flyktninger dit. Hellas skal være en del av det felles europeiske asylsystemet, men i stedet forteller flere vi har snakket med at det var lettere å komme seg over Middelhavet enn det er å ta seg fra Hellas til et annet europeisk land.

Interneringsleiren i Amygdaleza er et tegn på hvor galt det kan få blitt. Det er en skam at resten av Europa gjør seg blinde for lidelsen. Hellas’ lidelse. Og de 1.650 mennenes lidelser.

Vivian B. Sørensen er seniorrådgiver

Anne Marie Mollén er rådgiver ved Antirasistisk Senter

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Meninger