Det snakkes i Midtøsten

Men noe skjer i Israel og landene omkring, med direkte forhandlinger mellom palestinernes president Mahmoud Abbas og israelske ledere, med indirekte fredsforhandlinger mellom Israel og Syria med Tyrkia som tilrettelegger, og til og med Egypt-ledete fremstøt for å få en våpenhvileavtale mellom Israel og Hamas. Og i Libanon er halvannet år med politiske motsetninger erstattet av en politisk avtale som kan gi landet sårt tiltrengt politisk og økonomisk fremdrift.

Ingen av fredsprosessene som Israel er involvert i, synes å være i nærheten av noe gjennombrudd, men det interessante er at det ikke har vært tilnærmelsesvis så mye diplomatisk aktivitet og kontakt over konfliktlinjene i regionen tidligere i dette tusenåret. Husker vi tilbake til 2000, var det året da George W. Bush ble valgt til president i USA og Ariel Sharon trosset alle advarsler og besøkte moskéområdet på Tempelhøyden i Jerusalem. Det antente den andre palestinske intifadaen og ledet til Sharons valgseier i 2001.

Siden har konfliktlinjene nærmest gått fra vondt til verre, tilskyndet av terrorangrepet på USA 11. september 2001, den påfølgende krigen mot terror og felttoget i Irak i 2003. USA og president Bush har vært varme støttespillere for Israel, og har gått enda lenger enn Israel når det gjelder å demonisere de islamistiske organisasjonene Hamas i de palestinske områdene og Hizbollah i Libanon. Her har ordren fra Washington vært fordømmelse og nei til dialog, og det samme gjelder i forhold til Syria som støtter Hizbollah med penger og våpen, og som i likhet med Hizbollah og Hamas har tette bånd til Iran.