Analyse

Klimaforsinkernes tidsalder

Mens klimafornekterne har forsvunnet fra avisenes spalter, tar klimaforsinkerne fortsatt mye plass. Det kan argumenteres for at Støre og Vedum er blant dem.

NY REGJERING: Klimaløsningene Ap og Sp skisserer i sine partiprogram er sannsynligvis ikke forenelige med 50–55 prosent utslippskutt innen 2030. Spørsmålet er om partienes kommende regjeringsplattform leverer forsinkende klimapolitikk, eller politikk som kutter nok utslipp.

«Det er entydig at menneskelig påvirkning har varmet atmosfæren, hav og land. Utbredte og raske endringer har forekommet». Slik lyder det første oppsummeringspunktet i den siste hovedrapporten fra FNs klimapanel. Med det er en mangeårig vitenskapelig debatt lagt død: Klimaendringene er her, og de er menneskeskapte.

De som fremdeles benekter dette, såkalte klimafornektere, får stadig sjeldnere komme til orde i norske medier. Men noe av debatten om klimaendringer- og tiltak preges av en annen gruppe, som kan kalles klimaforsinkere. De bremser utslippskuttene som kreves for å holde oppvarmingen under 1,5 og 2 grader.

Klimaforsinkerne

«Klimaforsinkerne ønsker å snakke om hva som skal skje i 2050, lenge etter de selv er ute av posisjoner; de elsker utredninger og venter alltid på en ny rapport eller strategi», skriver Bjørn Kjærand Haugland, administrerende direktør i Skift, og Ann-Kristin Ytreberg, daglig leder i Stiftelsen Miljøfyrtårn, i en kronikk i E24.

Sammen representerer de over 8000 bedrifter som ønsker et grønt skifte. De opplever imidlertid at det «skorter på vilje og mot hos politikerne; Mot til å si at store kriser krever store endringer og tilrettelegge rammevilkårene deretter».

Med mål om 50–55 prosent utslippskutt innen 2030 sammenlignet med 1990-nivå, har norske politikere satt ambisiøse mål. Men foreløpig er utslippene kun redusert med 3,9 prosent på 30 år, til tross for at Norge satte sitt første mål om utslippskutt i 1989. Det ble for øvrig skrotet i 1995 fordi høy oljeaktivitet ville gjøre målet umulig å nå.

Oljepolitikken ser ut til å være en forsinkelsesmekanisme også i 2021. Onsdag trakk SV seg fra regjeringssonderingene, hvor uenighet i olje- og klima politikken ble trukket fram som en viktig grunn. Med det signaliserte SV at partiet ikke vil være med på å administrere en klimaforsinkende politikk den kommende stortingsperioden. Hvordan er det med Arbeiderpartiet og Senterpartiet?

Forsinkende olje

Dagen etter at SV trakk seg fra sonderingene, fremmet AUF sine krav til regjeringsforhandlingene. Ett av dem var stans i all oljeleting. Da Ap-leder Jonas Gahr Støre ble utfordret på kravet av NRK på Dagsrevyen, kom svaret kontant:

«Det kommer ikke til å skje. Det er ikke Aps politikk».

FNs generalsekretær António Guterres sa 9. august i år at den siste hovedrapporten FNs klimapanel «må bli dødsstøtet for kull og fossile energikilder». Det Internasjonale energibyrået (IEA) lanserte i mai et veikart til null utslipp i 2050, og la til grunn at verden må stanse alle leting etter og investering i olje, kull og gass fra og med 2021. En rapport fra FNs miljøprogram og Stockholms miljøinstitutt viser at verdens land har planer om å utvinne 120 prosent mer olje, kull og gass enn det verden tåler, skal vi nå 1,5-gradersmålet.

Om en Ap/Sp-regjering likevel fortsetter med oljeleting i fire år til, og går imot de klare anbefalingene fra verdens ledende klimaforskere, kan man argumentere for at partiene er klimaforsinkere.

Det finnes selvfølgelig måter å kutte norske utslipp de nærmeste årene uten å stanse oljeletingen. Spørsmålet er om Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum vil gjøre det som trengs, når Senterpartiet for eksempel vil frede både kjøtt og fossilbiler fra høyere avgifter. Foreløpig er løsningene partiene skisserer i sine partiprogram langsiktige, og sannsynligvis ikke forenelige med 50–55 prosent utslippskutt innen 2030.

Klima-pressekonferanser

Samtidig har Støre sagt til VG at klimakrisen «kommer til å prege hele min statsministergjerning», og at klimamålene skal nås. Han har gitt løfter til sine barn og barnebarn om at han skal gjøre en forskjell, og sier til NTB at han «vil bli trodd» på at dette er viktig for ham.

Med stortingsvalg hvert fjerde år, er det vanskelig å gjennomføre drastisk kutt-politikk, fordi mange av tiltakene som monner er upopulære hos velgerne. Samtidig er demokratisk forankring nødvendig for å få til en rettferdig grønn omstilling. Derfor kan det lønne seg for Støre å signalisere alvoret i klimaendringene tydeligere for å skape større aksept for tiltak i befolkningen, skal han levere på sine løfter.

For det kan se ut til at klimaforsinkelse er smittsomt. Når politikere signaliserer at vi fortsatt har relativt god tid, tror nok også mange velgere at vi fortsatt har relativt god tid, selv om den siste rapporten fra FNs klimapanel viser noe annet.

Hvis norske makthavere signaliserer alvor og hastverk til det norske folk, blir det kanskje færre klimaforsinkere blant oss

Under pandemien har regjeringens pressekonferanser vært viktige markører for koronakrisens alvor. Statsråder og helsetopper har gitt tydelig beskjed om hva som må ofres for å bremse smitten. Og nordmenn har stolt på dem, og godtatt inngrepene i hverdagen.

Det er kanskje pressekonferanse-trøtthet i det norske folk etter halvannet år med pandemi. Kan vi likevel se for oss at den neste regjeringen, uansett sammensetning, innkaller til jevnlige klimakrise-pressekonferanser? For eksempel for å gi oss statusrapport for klimaendringene vi nå ser, presentere den siste forskningen, og legge fram regjeringens siste framskritt og tiltak.

Tilliten til myndighetene er stor i Norge. Hvis norske makthavere signaliserer alvor og hastverk til det norske folk, både gjennom ord og handling, blir det kanskje færre klimaforsinkere blant oss.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Analyse