Å synge mot Linda Børud

For en måned siden kunne TV 2 annonsere vinneren av «Idol Junior», sangkonkurransen for dem under femten. Da arrangementet startet var mange ute og advarte. Bransjeveteran Terje Welle Busk, med 15 års fartstid som arrangør av talentmønstringer, kalte arrangementet avskyelig. Artisten Silje Nergaard nektet datteren sin å delta. Willy-Tore Mørch, professor i barn og unges psykiske helse, skrev at «Barn i Idol-junioralderen er i ferd med å bygge et skjørt selvbilde og har ennå ikke selvtillit som kan demme opp for tap og frustrasjoner».

Jeg aner hverken hvem som vant konkurransen eller hvor mange barn som nå sliter med å bygge et enda skjørere selvbilde. Men intet er nytt under solen. For Kristen-Norge, enten det var lutheranere eller pinsevenner, var tiår forut for sin tid.

Selv var jeg pinsevenn, og i forkant av hver eneste nyttårsfest i Filadelfia Hamar var prestasjonspresset på årets aller høyeste. Da var det nemlig duket for Filadelfiaungdommens egen Melodi Grand Prix. En seier i dette prestisjetunge arrangementet ville umiddelbart (trodde jeg) medføre «større kjangs» på de superfine jentene i lovsangsteamet, de som hver uke åpenbarte seg for meg, badet i lyset fra et titalls spotlights mens de tilba. Gud vet at jeg tilba, jeg også.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Reglene var enkle. Vi valgte oss ut en kjent melodi, for eksempel Michael Jacksons «Black or White» og lagde ny tekst: «Ozonlaget er ræva, de taper 5-0 mot Tottenham!»

Det året vant vi ikke. Men går vi enda lenger tilbake i tid, finner vi den aller tøffeste idol-utfordringen jeg noen gang har stått overfor. Jeg var ti år, og så vidt i gang med å bygge et skjørt selvbilde. Og jeg debuterte i Melodix Grand Prix, på indremisjonens vinterleir på Haraset i Vallset.

I utgangspunktet var ikke denne oppgaven tøffere enn ved en nyttårsfest i Filadelfia. Klumpen i magen kom da det kom meg for øret at Linda Børud også skulle delta. Om jeg skulle klare å slå Linda Børud ville det bety at jeg helt klart kunne forsvart en plass i Børud-gjengen.

Helt siden jeg ble venn med Ole Børud i femårs-alderen hadde jeg nemlig vært avstandsforelsket i den to år eldre Linda. Det gikk så langt at jeg inviterte Linda til mitt sjuårs-bursdagsselskap, sammen med et lass av gutter på sju. I mitt barndoms fotoalbum er bursdagsgjengen avbildet rundt pølse, kake- og sitronbrusbordet med ansiktsutrykk som viste at de var i bursdagsselskap. Med unntak av Linda, som sitter utrykksløs på æresplassen ved siden av bursdagsbarnet.

Med forelskelsen kom drømmen om én gang å bli med i Børudgjengen. Barnestjernene hadde akkurat kassett-debutert og på coveret sykler Thomas, Linda og Ole på samme hvite sykkel med gul påskrift: «B-gjengen». Jeg hadde klart et svar om noen ville innvende at jeg ikke var en Børud. Vi skulle bli A- og B-gjengen. Først da jeg flytta til Oslo tretten år senere forsto jeg at jeg burde sikret meg navnerettighetene.

På Harasets Melodix Grand Prix, 1986, valgte Linda Børuds gruppe å gå for en melankolsk kraftballade a la Kate Gullbrandsens «Mitt liv». Min gruppe tok bobbysocksoppskriften: up-tempo, nostalgisk glad-pop. Melodi: «Sett deg opp i kørja» Ny tekst: «Sett deg inni bilen og så kjører vi på leir».

Linda Børud sang solo den kvelden i gymsalen på Haraset. Men det var jeg som fikk synge to ganger.

Og B-gjengen forble B-gjengen.

Stian Kilde Aarebrot er prest, skribent og leder av det kirkelige nettverket Substans