02 December 2020



Meninger

Menneskeheten har moral

Historikeren Rutger Bregman snur opp-ned på myter vi har dratt med oss lenge. Nei, kriser gjør oss ikke til villdyr. Han tar et oppgjør med både protestantisme og opplysningstid.

Vi lever i spennende tider. På mange fronter reises spørsmål om hvor den menneskelige utviklingen har ført oss. Noe springer ut av klimakrise, naturkrise, og politiske kriser. Å sette en fot i bakken og kjenne litt etter, kanskje til og med granske oss selv, kan faktisk føre til noe nytt, og godt.

Det fine er at det kan virke som det er lov å stille spørsmål ved mye vi har tatt for gitt lenge. Kanskje ligger det i dette et håp for framtida, selv om vi kjenner godt til mørke skyer.

Håpefull historie

En av dem som har begynt å røske i velkjente oppfatninger, er den nederlandske historikeren Rutger Bregman. Han har hatt stor suksess med flere bøker, og i år kom boken Humankind. A Hopeful History på engelsk. Han mener det er tid for et nytt syn på menneskenaturen. Altfor lenge har historier som Fluenes herre og gamle psykologiske, (tvilsomme) eksperimenter fått forme en oppfatning av at menneskeheten innerst inne er grådig, ondskapsfull og lunefull.

Bregman åpner boken med å fortelle om hvordan britene taklet bomberegnet under 2. verdenskrig. Alle statsledere – Hitler, Mussolini, Stalin, Churchill og Roosevelt – kjente til teoriene i boken om massenes psykologi av den franske sosialpsykologen Gustave Le Bon. Han brettet ut hvordan mennesker responderer på kriser. Da rykker vi nedover på stigen av sivilisasjon. Panikk og vold bryter ut, og vi avslører vår sanne natur.

LES OGSÅ: Om 20 år kan Amazonas være ørken. Det kan få andre økosystemer til å kollapse

Bomberegnet og menneskelig medfølelse

Da Hitler bestemte seg for å bruke det tyske flyvåpenet mot den britiske sivilbefolkningen, sa en britisk general at dette ville knekke nasjonen. En kanadisk psykiater, John MacCurdy, oppsøkte i oktober 1940 fattige nabolag i London som hadde blitt særlig hardt rammet. Selv om nabolagene var fysisk endret av bombene, fant psykiateren smågutter som fortsatte å leke på fortauene, folk handlet i gatene og politimenn stod i veikryssene og dirigerte trafikken som før. «Ingen, så langt som jeg kunne se, engang tittet opp mot himmelen». Folk hjalp hverandre med det de hadde. Etter krigen lengtet noen tilbake.

Etter hvert ble den britiske holdningen omtalt som britisk karakterstyrke. Folkene med «stiff upper lip» viste seg fra sitt beste med butikker som forkynte: «More open than usual». Eller en pub som lokket: «Our windows are gone, but our spirits are excellent». En britisk historiker skrev senere at det britiske samfunnet på mange måter ble styrket. Det til tross for at 40.000 mennesker mistet livet. Effekten var heller motsatt, at det var Hitler som ble desillusjonert.

Oppfatningen om at mennesker mister moralen under press, gjorde at de allierte likevel valgte å bombe sivile i Tyskland. Men den samme holdningen viste seg der. Bregman mener at de militære ekspertene ikke tok med seg lærdommen. Under Vietnam-krigen valgte USA å bombe sivile hardt.

«Selv om bevisene ligger der rett foran oss, klarer vi likevel å nekte for det de forteller», skriver Bregman. Han understreker at den styrken som britene viste ikke er noe særegent britisk, det er et universelt menneskelig karaktertrekk.

Det negative menneskesynet

I boken er Bregman inne på menneskesynet hos protestanter og kalvinister, med røtter i Augustins lære om arvesynd. John Calvin uttalte at «vår natur er ikke bare tømt for det gode, men så fruktbar jord for all ondskap at den ikke kan unngå å spire». Bregman mener at dette synet ble innbakt i protestantiske nøkkeltekster.

Historikeren skriver at opplysningstiden bygger på samme negative syn på menneskenaturen. Han vier et kapittel til spørsmålet om hva som gikk galt under opplysningstiden i Vest-Europa. Der stiller han nesten samme spørsmål som Harald Eia, om det kan være tilfeldig at den største konsentrasjonen av ateister finnes i trygge velferdsstater som Danmark og Sverige. Bregman skriver at i slike land har religionen blitt forvist. Byråkratene har overtatt Guds jobb.

Selv om opplysningstiden la grunnlaget for mye som har blitt regnet som framskritt, har den også ført til de problemene vi står overfor nå, som har sin rot blant annet i den industrielle revolusjon. Her er det mye mer som må sies. Men jeg øyner et håp i Bregmans håpefulle historieskrivning til å finne løsninger også på naturkrisen og klimakrisen. Kanskje er det sant som Bregman siterer holocaust-overleveren og psykiateren Viktor Frankl på:

«Vi må på et vis være idealister, for da vi ender opp som de sanne, virkelige realistene».

LES OGSÅ:

• Hun pleier å være rykende uenig med Gyrid Gunnes. Nå takker hun henne

Er dette virkelig norsk moral anno 2020?

Bispemøtet: «Kristensionismen er uholdbar»

Annonse
Annonse

Mer fra: Meninger