Du er hva 
du elsker

Jeg er skremt over hvor blind og hjernevasket jeg var, skriver Thor Henrik Braarvig på verdidebatt.no. Han er en av mange som har stått frem og delt sin historie om livet i en kristen menighet som ble et mareritt i stedet for sunt fellesskap. Hvordan kunne det gå så galt?

I kirkens 2.000 år lange tradisjon har grøftekjøring vært en av hovedaktivitetene. Kursen har vinglet mellom lys og salt, mørke og malurt. Da er det lettere å bli forvirret enn å tro på institusjonen som omtaler seg selv som «verdens håp».

Er det verre nå enn før? Sannsynligvis ikke. Blant de første kristne kan vi også lese om maktmisbruk, løgn, krangel og konspirasjon.

Anti-intellektuelt

Med opplysningstiden og filosofen René Descartes vokste det frem en forståelse av at «vi er fordi vi tenker». Herfra er veien kort til å tenke at den fysiske kroppen i beste fall er en mekanisme, og at intellektet er det egentlige «oss». Hodet er der tingene skjer og ­avgjørelsene tas.

I dette tidsrommet, i etterdønningene av Martin Luthers reformasjon av den kirkelige læren, vokser pietismen fram. 1600-tallets pietister var opptatt av at ­troen ikke bare var for hodet, men i større grad en hjertesak. Lære og liturgi ble ­sekundært, den personlige overgivelsen og hjertets tro ble det bærende og essensielle. Dette la grunnlaget for en bredere folkevekkelse som etter hvert tok form i den mangfoldige frikirkelig­heten slik vi kjenner den i dag.

Den anti-intellektuelle strømningen som helt opp til i dag gjennomsyrer mye av karismatisk frikirkelighet er paradoksalt nok ofte intellektualistisk i sin form. Jeg vokste opp i en sammenheng der det å memorere vers fra Bibelen ble sett på som en viktig øvelse. Talene på vekkelsesmøtene var ofte en maraton full av bibelsitater som ­skulle underbygge predikantens poeng. Dersom vi er hva vi tenker, ­gjelder det å fylle hodet med rett innhold. Slik endrer vi vår egen karakter, og blir mer lik det vi tror på. Eller?

LES OGSÅ: Pinsekarismatiske kirker vokser

Det store spriket

Problemet oppstår når vi blir klar over kløften mellom det vi vet og det vi faktisk gjør, slik James K. A. Smith skriver i sin bok You are what you love: The spiritual ­power of habit. Da henger ikke lenger­ livet sammen med det som predikanten talte om.

Hva blir løsningen? I mange tilfeller er den blitt å prøve hardere og bekjenne høyere – mikset sammen med påvirkningen fra menighetsledere med ambisjoner om å vokse i størrelse og økonomi. Det har ført mange menigheter og mennesker ut i et uføre der veien er kort til maktmisbruk og grenseoverskridende behandling av personer. Jakten på vekkelse har ofte vært brolagt med hersketeknikker og skral teologi.

Men hva om Descartes tok feil og vi ikke er kun tenkende vesener? Pietismens fromme ideal om hjertets tro og overgivelse hadde noe ved seg, men feilslutningen ble avvisningen av tradisjon, liturgi og intellektuell kunnskap.

Smith sitt poeng er at å se kunnskapens begrensninger er ikke det samme som å omfavne­ uvitenhet. For å skape sunne fellesskap og holdbar tro trenger vi mer enn kunnskap. Vi må se kraften i vaner og handlinger som gjentas.

Det som egentlig driver oss, er ikke nødvendigvis det vi har lært gjennom kunnskap, det er det som befinner seg i hjertet vårt, det vi elsker. Psykologien om­taler det som automatisert atferd.

Psykologen Timothy Wilson har skrevet at kun om lag fem prosent av det vi gjør i løpet av en dag er som en følge av bevisste valg. Våre resterende valg og handlinger blir drevet av den ­underbevisste navigeringen gjennom hverdagen. Det er litt som å sykle, vi tenker ikke over det, vi bare gjør det.

LES OGSÅ: Brødre tar oppgjør med helvetesforkynnelsen

Grobunn

I den karismatiske delen av kirkeligheten har liturgi og faste kollektive ritualer ofte blitt sett på som et onde, noe dødt og livløst. Det karakteriseres som religion, i motsetning til kristendom. Dette har i seg selv skapt grobunn for avvikende teologiske oppfatninger.

Hvorfor? Jo, fordi gudstjenesten og menighetsfellesskapet er blitt en arena for lederskapets agenda, ikke for den kirkelige tradisjonen og rytmen. Slik blir menigheter sårbare for sekteriske trekk og usunn maktutøvelse. Alt i Guds navn og evangeliets motiv.

Et eksempel er framgangs­teologien som vokste fram på 1950-tallet. Nylig besøkte Enoch Adeboye Sverige. Han er pastor for Redeemed Christian Church­ of God i Nigeria. Den søkkrike pastoren med privat jet er blitt kåret av Newsweek til en av verdens 50 mektigste personer. Han lover økonomisk fremgang og helse dersom man bare ­lever ­etter Bibelens lover. Gir du penger til kirken hans, gir Gud til deg.

LES OGSÅ: "De som heiet frem karismatiske ledere ligger påfallende lavt"

Et vern

Formene og ritualene vi omgir oss med former identiteten vår og handlingsmønstrene­ våre enten vi vil eller ikke. Usunne­ ledere finnes i alle kirkelige miljøer. Også de tradisjonelle kirkene er blitt skadet av personer som har utført overgrep.

Men dersom det som former­ oss, og som leder 95 prosent av valgene våre, er under­bevisste handlinger som gjentas­ gang ­etter gang, gir det oss en grunn til å være bevisste på praksisene­ som omgir oss. Den kristne ­rytmen og liturgien som har fulgt kirkens tradisjon gjennom 2.000 år har kanskje mer for seg enn vi tror. Kanskje den til syvende og sist er et vern mot usunne lederes ambisjoner om å oppnå egen vinning.

Stig Øyvind Blystad er teolog og tidligere journalist i Vårt Land